Bevissthet/ underbevissthet

Vi mennesker er, på lik linje med dyrene, født med en egen evne til å ta til oss og lagre all informasjon om farlige og ubehagelige opplevelser fra vi blir født. Alle disse opplevelsene lagres i vårt underbevisste sinn, i den hensikt å skulle «passe på oss» i tilsvarende situasjoner gjennom hele livet. Dette er i utgangspunktet en veldig bra egenskap, og i enkelte tilfeller kan den så gar være livreddende. I våre første leveår (0-6) har vi lite eller ingen utviklet bevissthet eller fornuft. Vi har derfor ingen evne til å vurdere signalene fra våre omgivelser (foreldre). Eksempel på dette er at små barn f. eks. ikke forstår spøk eller ironi. De oppfatter ting direkte som det blir sagt. En annen ting er at de, selv om de har lært å snakke, ikke alltid oppfatter eller forstår alle verbale beskjeder. Det er også i denne fasen direkte skadelig for barnets følelser, dersom de blir kraftig irettesatt eller kjeftet på. Spesielt ille er det dersom de ikke helt forstår hva der de har gjort galt. Det er med andre ord mange muligheter for missforståelser og feiltolkninger i denne perioden i livet, som vi kaller for programmeringsfasen.

Tidligere hadde man en forståelse av at krenkelse av barns følelser i denne tidlige fasen av livet, ikke var så stort problem, da man trodde at det uansett var borte og glemt innen noen få år. Man tenkte rett og slett at de var beskyttet av sin «litenhet». Det man har funnet ut i dag, er at alle vonde følelser og opplevelser fra man er barn, lagres i underbevisstheten, og blir der for resten av livet. Det at vi ikke husker ting fra denne perioden, skylles jo det faktum at vi ikke har utviklet vår bevissthet. Når vi så i gitte situasjoner senere i livet, får kontakt med vår underbevissthet fra barndommen, så kommer dette i form av følelser og ikke bevisste tanker. Dette er stort sett årsaken til at vi som regel sliter med å forstå hva det er som skjer i kroppen, når disse følelsene dukker opp. Veldig ofte fører slike følelser til negative tanker og frykt, og vil igjen på sikt kunne føre til depresjon og angst.

Stressrespons 

En annen egenskap som vi alle er født med, og som henger sammen med det overforstående, er vår stressrespons. Dette er også en egenskap som er ment å skulle ta vare på oss i farlige og ubehagelige situasjoner. Hovedsakelig er det to sider av stressresponsen som oftest trer i kraft, og det er kamp eller flukt. Dette er de to mest vanlige metodene vi benytter for å takle vanskelige eller farlige situasjoner. Problemet med stressresponsen, er at dersom våre følelser blir sterke nok, kan det skje at den utløses automatisk. Med andre ord, så er det ikke alltid vi kan klare å kontrollere denne responsen. Vi kan derfor trekke konklusjonen at dersom et menneske blir ukontrollert sint eller redd, så er det på grunn av at vonde følelser blir aktivert i kroppen, og utløser vår stressrespons.

Traumer og samfunnet

Om vi så trekker disse konklusjonene videre, og overfører de til det praktiske liv, kan vi så lettere forstå både barn og voksne som har problemer med å tilpasse seg. Enten vi ser på de barna vi gjerne karakteriserer som vanskelige i barnehage og skole, eller voksne personer som faller utenfor det «normale liv» på en eller annen måte. Hovedårsaken er veldig ofte negative eller vonde følelser, som vi ikke klarer å kontrollere. Tenk på fengselsinnsatte, rusmisbrukere, prostituerte, psykiatriske pasienter, etc. Dette er garantert mennesker som har opplev vonde ting i barndommen av ganske alvorlig karakter, mens mindre alvorlige opplevelser ofte kan føre til psykiske problemer som angst og depresjon.

Det som er så ille med vår samfunnsutvikling i dag, er at til tross for all kunnskap og forskning på dette området, så er vi på vei i gal retning. Små barn blir stadig utsatt for mer og mer stress, og mindre og mindre kontakt med sine egne foreldre. Dette ser vi igjen gjør seg utslag i form av økt medisinering av både barn og ungdom. På lengre sikt hjelper det ingen ting om vi stadig finner opp nye diagnoser, og pøser på med mer medisiner. Dette handler mer om å stikke hodet i sanden, og ikke være villig til å gjøre de rette grepene.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH