Når vi snakker om traumer og traumeforståelse i forhold til barn og ungdom, er det hovedsakelig den ene av  to typer traumer det dreier seg om. Nemlig “komplekse traumer” eller  “utviklingstraumer” som det også kalles.  Den andre typen traume er det som kalles “enkle/enkeltstående traume”.  For å belyse denne forskjellen, kan vi se for oss Utøya tragedien, som en enkeltstående traumeopplevelse for de involverte. De ble “reddet” av politiet etter noen timer.  Dette var en meget sterk traumatisk opplevelse, som setter dype spor.  Om vi nå forsøker å tenke oss det samme senarioet uten at politiet eller andre redningsmenn kom til unnsetning, slik at de måtte leve med frykten hver dag i lang tid…  Da setter det så dype spor i hjernen, at det skal veldig mye til for at disse leges.  Barn som vokser opp under forhold hvor de er konstant engstelige, vil mest sannsynlig bli preget av komplekse traumer eller utviklingstraumer.

Når det gjelder barn som vokser opp under traumatiske forhold, så trenger det ikke å se så ille ut  for omverdenen, men det avgjørende er hvordan det oppleves av barnet selv.  Et traume er hverken større eller mindre enn slik det oppleves av den enkelte.

Traumeforståelse handler om at man klarer å se når utagerende og uforståelig adferd skyldes uutholdelig indre smerte, og ikke en bevisst tanke om å skulle være slem. I vårt foredrag snakker vi om hvordan nyere hjerneforskning har klart å kartlegge hjernens påvirkning av langvarig stress.  Hvordan traumatiske opplevelser lagres i hjernen, og hvordan det påvirker vårt sanseapparat og alarmberedskap.  Vårt mål er at du, i løpet av  foredraget, også skal se denne sammenhengen.

I møte med traumatiserte barn og  unge, er det viktig å tenke at de er ikke vanskelige, men de har det vanskelig.