Med begrepet Traumebasert omsorg mener vi den måten vi møter barn og unge som er traumatisert.  Det riktige er å møte deres sårede følser med forståelse og varme, framfor fordømmelse, kulde og avvising. Dette kan jo høres ut som en selvfølgelighet, men traumatiserte barn har ofte en adferd som gjør dette til en utfordring. Vi som omsorgspersoner blir ofte trigget på vår egen sensitivitet. Da er det ekstra viktig å være bevisst våre egne “ømme tær”.  Er du trygghet sensitiv, separasjon sensitiv eller prestasjon sensitiv?

I følge forskerne er traumebasert omsorg  den beste terapien for barn med komplekse traumer. De tre viktigste faktorene  er trygghet – relasjon – affektregulering.

Kan man oppnå autoritet uten å være autoritær?

La oss ta for oss det jeg har kalt «Omsorgshjulet».  Det består av to kryssende akser.  Fra varm til kald, og fra streng til ikke streng. I sentrum har vi et nullpunkt, og ytterst mot sirkelen er et maks. punkt.  En varm person forbinder vi med en som viser interesse, smiler og ler, lytter, roser, viser respekt, bruker tid og kan vise fysisk nærhet m.m..  En kald person, er ofte avvisende, uinteressert, gir aldri ros, sarkastisk, ofte alvorlig, osv.  En kald person vil gjerne ha problemer med å oppnå en god relasjon, og må da ofte kompensere med strenghet for å oppnå autoritet.  En varm person derimot, har gjerne mye lettere for å oppnå en god relasjon.  Når man så har en god relasjon i bunnen, trenger man gjerne ikke å bevege seg like langt på skalaen for strenghet for å oppnå autoritet.  Ofte kan det være slik, at jo bedre relasjon, jo mer opptatt er andre av å ville oppfylle dine krav.

Dette har jo lenge vært en kjent måte å tenke på i opplæring/oppdragelse av hunder og hester.  Dersom en hestetrener skulle brukt pisken for å lære hesten hva som var feil, ville han nok etter hvert fått hesten til å lystre, men det ville sannsynligvis tatt lengre tid. Det ville mest sannsynlig også blitt en utrygg og nervøs hest, som hadde lystret med stor motvilje.  Å kjefte på et barn, er som «å slå med ord». Dette kan faktisk føre til like store skader hos barnet, som om de blir slått fysisk. Barnet vil mest sannsynlig bli en usikker person med dårlig selvtillit, resten av sitt liv. Krenkede barn, blir ofte syke voksne. Da snakker man både psykisk og fysisk sykdom.

Hva med vår egen sensitivitet?

Når vårt barn eller ungdom gjør noe som vi reagerer på, så er det et spørsmål om det er vår fornuft eller våre følelser, som reagerer.  Dersom vi blir sinte, er det som regel fordi vi reagerer følelsesmessig.  Vi kan eksempelvis være ekstra sensitive ovenfor rot, ulydighet, avvisning m.m.  Dette vil så kunne virke som triggere på oss selv, og vi reagerer med følelser i stedet for fornuft.  Vil det for eksempel være fornuftig å reagere med sinne, dersom barnet skumper til et lite bord, slik at en blomstervase går i gulvet?   Vi lurer oss selv til å tro at vårt sinne skal «lære» barnet hva som er feil, mens det i virkeligheten kun er et utløp for våre egne reaksjoner.  Mange av oss har kanskje opplevd slike reaksjonsmønstre fra egne foreldre, og viderefører dette helt automatisk, uten å spørre oss om det er fornuftig.  Det er akkurat like ufornuftig, som for hestetreneren å bruke pisken når han trener opp hesten.  Når det gjelder barn, så kan det faktisk føre til det stikk motsatte.  Barnet kan ofte bli mer stresset og usikker, som igjen kan føre til flere “uhell”.  Da vil det nok på sikt fungere bedre om man f.eks. sier at «jeg forstår at dette var et uhell, og at du ikke ville at dette skulle skje, men du må lære deg å ikke løpe når du er i stua».

Dersom man blir sint på barnet for noe som barnet ikke er direkte skyld i, f.eks. søler is på sine nye 17. mai klær, velter melkeglasset sitt ved matbordet, e.l.., vil man både ødelegge barnets selvfølelse og sin egen relasjonen til barnet.  Med den litt mer forståelsesfulle, men bestemte framgangsmåten, bevarer man både selvfølelsen og relasjonen.  Om man ikke klarer å bygge opp en god relasjon til sitt barn, vil dette prege forholdet også når barnet blir voksen. Man kan faktisk oppnå autoritet uten å være autoritær.