Angst er en ubegrunnet frykt, for situasjoner, steder, dyr, insekter, m.m., fordi dette fremkaller diverse vonde følelser og reaksjoner i kroppen. Det er en veldig ubehagelig lidelse, som til tider kan være mer eller mindre invalidiserende i forhold til å leve et normalt liv. Og som så mange andre plager som ødelegger vår livskvalitet, er også angst et resultat av utviklingstraumer. Det er rett og slett vonde følelser fra tidlig barndom, som er lagret i underbevisstheten. Hendelser vi selv har glemt i vår bevissthet, men som underbevisstheten husker. Vår underbevissthet lagrer alle minner, erfaringer og opplevelser fra barndommen, slik at den skal kunne beskytte oss fra farer og vonde opplevelser senere i livet. Vi kaller dette «programmeringsfasen», og den varer fra 0 til 6 (+/-) år. Dette er i utgangspunktet en veldig bra funksjon, men problemet er når det skjer såkalte «feilprogrammeringer». Siden underbevisstheten ikke er spesielt smart, så vil den ved feilprogrammering, også forsøke å styre oss i situasjoner hvor den ikke burde grepet inn.

Eksempler på dette er alle forskjellige fobier, som veldig mange lider av. Det kan også være situasjoner og steder, som utløser angstreaksjoner. Typisk for disse tilfellene, er at vedkommende i sin bevissthet, normalt er helt klar over at situasjonen ikke reelt er farlig. Ergo er det ikke situasjonen eller objektet man er redd for, men det er følelsen denne situasjonen/ objektet fremkaller. Hvor kommer så denne følelsen fra? Jo, den er lagret i underbevisstheten, og stammer fra en eller annen feilprogrammering i barndommen. Vår underbevissthet feiltolker situasjonen, og det dannes en kobling mellom den aktuelle situasjonen og den lagrede følelsen. Dette utløser så vår automatiske stressrespons (flukt, kamp eller frys) som får oss til å flykte/ holde oss borte, fra denne situasjonen. Angst vil således kunne føre til at man ikke kan delta på normal måte i mange sammenhenger i livet, da man ved tidligere anledninger har opplevd at dette har utløst angstreaksjon.

Når jeg snakker om “feilprogrammering” her, så tenker jeg på vår tradisjonelle måte å oppdra barn på.  Våre metoder for barneoppdragelse har gått i arv fra generasjon til generasjon.  Metodene skriver seg fra lenge før man kjente til bevissthet, underbevissthet, programmeringsfase, traumer, o.s.v.  Det er først nå i nyere tid at forskningen har funnet ut hva som former våre følelser, og hvordan dette igjen påvirker både vår psykiske og fysiske helse.  I enkelte kulturer, er de fortsatt der at de mener slag og vold må til, for å lære barn riktig oppførsel.  Mindre kjente former for krenkelse av barns følelser, er mangel på anerkjennelse og oppmuntring, avvisning, m.m.  Mitt poeng her er at i de tilfellen det har skjedd “feilprogrammering”, så har det stort sett skjedd på grunn av uvitenhet, og i beste hensikt.

Veien ut av disse problemene, er ikke å forøke å snakke vedkommende «til fornuft». Slike samtaler henvender seg stort sett kun til vår bevissthet, og der vet vi allerede at det vi har angst for ikke er farlig i realiteten. Det er derfor underbevisstheten som må bearbeides, og da er det helt andre metoder som må tas i bruk. Tankefeltterapi er derfor en bra metode. Her jobber vi med å få direkte kontakt med den lagrede vonde følelsen, og regulerer denne il å bli mindre vond eller helt borte.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut