Separasjonssensitiv beskriver en person som er ekstra sårbar mot å bli avvist eller utestengt.  Som sosiale vesener, er vi alle mer og mindre opptatt av å bli godtatt av fellesskapet.  Det å være endel av et fellesskap, er helt avgjørende for at vi mennesker skal kunne fungere og trives.  Dette med relasjoner er faktisk noe av de første koblingene som utvikler seg i hjernen etter fødsel.  På bakgrunn av dette, og for å kunne fungere bra i et fellesskap, er vi derfor avhengig av at noen grunnleggende behov blir stimulert fra fødselen av.   Måten disse behovene blir stimulert, har stort sett hvert basert mye på tilfeldigheter, men også på den kultur man vokser opp i.  Det vil si at når et barn blir født, er det prisgitt  foreldrene sine egenskaper, og det nærmeste miljøet rundt.  Når jeg selv fikk barn, trodde jeg at evnen til å ta seg av dette barnet, var en medfødt egenskap fra naturens side.   Der tok jeg skammelig feil.  Stort sett det meste av det vi kan om å oppdra barn, er basert på lærdom nedarvet fra våre egne forfedre, og hvordan vi selv ble oppdratt.

En ikke uvanlig oppfatning om barneoppdragelse på 50-60 tallet,  var at når et lite barn hadde fått mat og ren bleie, skulle det legges til å sove.    Dersom barnet derimot ikke ville sove, men ble liggende å gråte, så skulle man bare la det ligge.  Man måtte for all del ikke “skjemme det bort” ved å ta barnet opp hver gang det gråt.   At et lite barn ligger å gråter, handler om følelser.  Dersom barnet ikke får sove, men blir liggende våken og føler seg “forlatt”, er det naturlig for barnet å vise dette ved å gråte.  En sensitiv mor vil da naturlig  føle et ubehag ved lyden av barnets gråt, og raskt ta barnet opp for å regulere barnets følelse av ensomhet og utrygghet.  Siden små barn ikke har evnen til å regulere egne følelser, er dette en egenskap som må innlæres.   Om barnet av en eller annen grunn, gjentatte ganger ikke får regulert denne følelsen, kan det føre til at den utrygge følelsen lagrer seg i underbevisstheten.   Dersom dette barnet også senere gjennom oppveksten, opplever diverse former for avvisning,  kan dette føre til utvikling av separassjonsenitivitet.   Eksempler på slik avvisning, kan være alle typer “følelsesmessige problemer” som barnet kommer med, og ikke blir tatt hensyn til.  Om barnet viser usikkerhet, engstelse, ensomhet, smerte, etc., og blir møtt med  “det er da ikke noe å bry seg om…”,  “pytt, pytt, det går over “,  handler egentlig om at man ikke bryr oss om hva barnet føler, og bare avviser det.   Dersom barnet hverken fryser eller er sulten, får det beskjed om “gå ut og lek!”.  Selv om den voksne synes barnets problem er bagatellmessig, så har det uansett skapt en vond følelse hos barnet.  En vond følelse går ikke over, med mindre den blir anerkjent.   Det typiske er at dersom barnet kommer med et lite sår eller skrubb, så blåser vi på og setter på plaster…  Vi er selv opplært til at det fysiske er viktig, men ikke det psykiske.

Det at man vokser opp med en viss grad av følesesmessig avvisning, behøver ikke bety at vi ender opp med psykiske lidelser.  Det er i så fall i de mer ekstreme tilfellene.  Derimot så blir denne utrygge og ubehagelige følelsen fra barndommen lagret i vår underbevissthet, og vil stadig  dukke opp som en slags forsterker av den normale ubehagsfølelsen av å bli avvist.  Dette fører til at en person som er separasjonssensitiv, til enhver tid vil anstrenge seg ekstra for å bli likt og godtatt av andre.  Det å være separassjonssensitiv, trenger ikke nødvendigvis å være negativt.   Personer med slik sensitivitet, vil blant annet egne seg godt til å jobbe innenfor diverse omsorg,- og serviceyrker.

Tom E. Myrbråten, tankefeltterapaut