Noen mennesker som kommer i kontakt med fosterbarn, og opplever at de kanskje ikke oppfører seg helt etter A4-malen, har lett for å tenke: «Har ikke hun/han vært i fosterhjem ganske lenge nå? De burde vel ha greid å lære dette barnet å oppføre seg bedre enn som så? Er ikke disse fosterforeldrene egnet?» Selvfølgelig er det noen som ikke er egnet til å ha fosterbarn, men det er som regel ikke den vanligste forklaringen.
Når det har kommet så langt at et barn blir tatt fra sine biologiske foreldre, så har de gjerne levd en god stund under forhold som på en eller annen måte har skadet barnets oppvekst og utvikling. Ofte har de opplevd ting som har fratatt de den grunnleggende tryggheten, som vi alle er så avhengig av for å få en god utvikling fra fødselen. Dette fører igjen til skader hos barnet. Disse skadene har i større eller mindre grad preget barnets hjerne. Man bruker gjerne uttrykk som skjevutvikling, eller utviklingstraumer. Det de ikke har lært gjennom trygge og gode relasjoner, har de blitt nødt til etter beste evne å lære seg på egen hånd. Disse «metodene» eller «overlevingsmekanismene», som de har lært seg til, stemmer som regel ikke med våre «normale» adferdsbegreper.
Problemet med disse innlærte mekanismene er at de har forankret seg i hjernen, og hukommelsen, på en slik måte at det har blitt til en slags «autofunksjon». Det vil si at når barnet kommer i en situasjon som de (i sin verden) oppfatter som truende/stressende, så utløser dette automatisk det innlærte handlingsmønsteret. Dette trenger ikke å være en bevisst handling, hvor barnet vurderer om dette er smart eller fornuftig av meg å gjøre. Slike atofunksjoner kalles på engelsk «De tre F-er: Flight – Fight – Freeze. Det vil si at dersom de kommer i en situasjon hvor de føler seg presset, vil de enten flykte fra situasjonen, starte en kamp eller kanskje stivne helt.
De som ikke kjenner til at en traumatisert hjerne fungerer på denne måten, vil som regel se på slike reaksjoner hos barnet som ulydighet og dårlig oppførsel. Selvfølgelig er det det, men dersom vi forstår hvordan og hvorfor det skjer, vil vi lettere ha forståelse for barnet. Siden slike adferdsmønstre har forankret seg i den primitive delen av hjernen, er det vanskelig å endre mønsteret gjennom kognitiv påvirkning. Endring av slik adferd kan kun skje ved å skape trygghet, forståelse og gode relasjoner rundt barnet. Dersom barnet blir gitt slike forhold over lang tid, får det mindre og mindre bruk for de innlærte «metodene» sine, og det vil gradvis utvikle seg i positiv retning.
Dersom man ikke har forståelse for disse prinsippene, men tenker at «jeg skal nok lære den ungen folkeskikk, og det skal ikke ta meg lange tiden», vil man mest sannsynlig mislykkes. Om man stadig kommer på kollisjonskurs med barnet, vil barnet fortsette å føle seg utrygg, og stadig føle at «metodene» må opprettholdes. Et fosterbarn som av forskjellige årsaker, stadig må bytte fosterhjem, vil derfor ha mye dårligere mulighet til å oppnå en positiv utvikling av adferdsmønster.
Det er derfor det er så viktig at denne forståelsen (kalt traumeforståelse) deles av alle rundt fosterbarnet. Jeg tenker da på fosterhjem, skole, barnevern, helsevesen etc. Forutsetningen for at traumatiserte barn skal kunne leges, er at de føler seg trygge og respekterte, og at de får gode relasjoner til alle rundt seg. Først da vil de ha mulighet til å utvikle positive atferdsmønstre.
Tre viktige grunnpilarer i traumebevisst omsorg: TRYGGHET – RELASJON – AFEKTREGULERING
Tom E. Myrbråten