I de aller fleste handlingene våre i livet, finnes det som regel flere valgmuligheter.  Slik er det også innenfor omsorg og oppdragelse av barn.  Her har jeg tatt for meg to framgangsmåter, hvor jeg  også bevisst har satt ting litt på spissen, for å tydeliggjøre hva jeg mener.

Den første er en fremgangsmåte hvor man er veldig fokusert på regler og krav. Noen hevder at det å ha mange regler, gir forutsigbarhet og trygghet.  Siden vi mennesker er født med en veldig sterk trang til å utvikle oss, både mentalt og i ferdigheter, vil alle regler oppfattes som hindringer.  Jo flere regler som settes, jo oftere vil det bli begått regelbrudd.   For at regler skal fungere, så kreves det at det må finnes «et politi», som sørger for at reglene overholdes. Man kan da fort se for seg et slikt hjem hvor foreldrene helt ubevisst havner i «politi rollen», mens barna stadig vekk opplever seg selv i rollen som «forbrytere» (les, de som bryter mot reglene).  Mest sannsynlig er det ikke denne rollen vi ønsker å oppdra våre barn til, men det kan fort bli resultatet.  Dersom barn til stadighet blir konfrontert med det faktum at de «nok en gang har gjort feil», så vil dette kunne virke som en programmering av barnets hjerne.   Jo oftere barnet blir irettesatt (“arrestert”) for en feil, jo mer vil de få følelsen av udugelighet.  Dette har jeg skrevet om under «Hvordan hjernen formes fra fødselen».    Det behøver ikke nødvendigvis å bli et problem, men poenget er at man aldri kan vite hvor «disponert» det enkelte barn er for slik påvirkning.

Dersom metoden ovenfor skulle bli den gjennomgående under hele barnets oppvekst, og ikke tilstrekkelig fulgt opp med varme og kjærlighet som motvekt, vil barnet i tillegg føle dette som mangel på anerkjennelse.  Uteblivelse av anerkjennelse er det samme som krenkelse, og krenkede barn blir ofte syke voksne.  Slik sykdom behøver ikke komme så tydelig til syne på overflaten, men depresjoner og overdreven alkoholbruk, kan være noen eksempler.

Det andre eksempelet, er en framgangsmåte hvor man som foreldrene i stedet går inn i rollen som «veileder eller trener».  De vil da ha en litt mer positiv innfallsvinkel, og anerkjenne det faktum at barn trenger tid og tålmodighet for å lære nye vaner.  Vi kan vel neppe se for oss en fotballtrener, som skal lære opp et barn til å bli en dyktig fotballsparker,  bruke kjeft på barnet hver gang det ikke treffer mål?  Det er jo akkurat det samme som gjelder for foreldre.  Det er viktig å ha forståelse for at når et barn stadig gjør det motsatte av hva vi har sagt, ikke er av ren og skjær ondskap, men fordi av at det tar tid å innarbeide gode vaner.  Samtidig må vi også tenke på at veldig mange av våre handlinger, både som barn og voksne, ikke styres av fornuften, men av følelsene.  Hvor mange av oss er det ikke som har gjort ting som vi vet at vi ikke burde ha gjort?  Spist noe vi ikke burde spist, drukket noe vi ikke burde drukket, eller andre ting, som vi følte sterkt for?  Når vårt barn står foran sjokoladehylla i butikken og “maser” om å få sjokolade. Da hjelper det ikke om vi rett før vi reiste hjemmefra informerte om at “ikke noe sjokolade i dag!” Barnet blir overmannet av sine følelser, og glemmer lett hva som ble bestemt.

Når jeg ikke er spesielt tilhenger av for mange regler, så betyr ikke det at vi ikke skal sette grenser for barna.  Det er derfor viktig at vi stiller oss selv noen kritiske spørsmål til hvilke regler vi setter for våre barn, hva som virkelig har betydning, og hvilken framgangsmåte vi velger.  Om du velger “politi modellen”, eller “veileder modellen”, har også stor innvirkning på relasjonen du får til ditt barn.  Dette er veldig avgjørende for barnets utvikling og hvordan det blir i stand til å takle voksenlivet.  Det er jo et faktum at man aldri forlater barndommen, men bringer den med seg hele livet.  Om vi igjen sammenlikner vår hjerne med en datamaskin, så kan den programmeres med nye programmer hele livet, men selve operasjonssystemet blir “lastet inn” i de første 3-4 leveårene.

Måten vi oppdrar våre barn, er ofte preget av den oppdragelse vi selv fikk, på godt og vont. Da skal man også tenke litt på det jeg har skrevet om at «psykologiske sår er arvelig».  Det handler om at dersom det er ting fra vår egen barndom og oppvekst, vi ikke ønsker å videreføre,  er det mulig å bryte denne sirkelen dersom man er det bevisst.

Tom E. Myrbråten      traumekonsulent/ foredragsholder