Angst er rett og slett en overlevingsmekanisme, som skal passe på oss og holde oss borte fra farlige situasjoner. Dette styres helt og holdent av vårt underbevisste sinn, og hva som er farlig blir programmert inn gjennom erfaringer og indirekte læring i de første 6-7 leveårene. I denne tidlige fasen av livet er ennå ikke vår fornuft skikkelig utviklet, så vi klarer ikke å skille mellom reelle farer og hva vi som barn opplever som fare.
Siden vårt underbevisste sinn heller ikke er smart, men kan sammenliknes med en datamaskin, vil det lagre og huske alle vonde opplevelser. Det skiller ikke på sant og usant, heller ikke på fantasi og virkelighet. Fra naturens side er det meningen at vi i de første leveårene skal innarbeide viktig kunnskap og mekanismer, som skal sørge for at vi overlever senere i livet.
Siden dette er så viktig lærdom for vår overlevelse og videreføring av arten, kommer den med en slags «skrivebeskyttelse». Når vi blir eldre, og fornuften er fullt utviklet, kan det godt være at vi forstår at noe har blitt «programmert» feil i vår barndom. Det kan være hendelser som vi opplevde den gang som meget skremmende, til tross for at det ikke var noen reel fare over hodet. På grunn av den såkalte skrivebeskyttelsen er det derfor ikke enkelt å overstyre våre reaksjoner med fornuften. Vi kan da oppleve at vår stressrespons løses ut helt uten fornuftig grunn.
Man kan kanskje føle slike reaksjoner pinlig, og tro at «jeg som er så fornuftig burde klare å kontrollere dette». Det blir selvfølgelig ikke enklere når man både leser om, og hører foredrag, hvor slike reaksjonsmønstre latterlig gjøres, når det kun sees i lyset av fornuft. Slik jeg ser det, så er det viktigere å forklare folk med angst om at det ikke er noe i veien med deres fornuft. Faktum er at dersom våre følelser, som styres av det ubevisste sinn, blir sterke nok, så vil de uansett seire over fornuften.
Siden angsten ikke er smart, kan den ramme folk fra alle sosiale sjikt, smarte eller ikke smarte. Selv folk med høy utdannelse, som leger, advokater, psykologer og næringslivstopper, opplever angst. Det å gå med angst uten å snakke om det eller be om hjelp, er ikke et tegn på styrke. Styrke er å erkjenne at man har et problem og bestemme seg for å gjøre noe med det. Det finnes hjelp!
Tom E. Myrbråten, psykoterapeut, reg. tankefeltterapeut MNLH
#tankefeltterapi, #angst, #stress, #fobier, #avtraumatisering, #traumebehandling,