“Hvor mange ganger må jeg si at ….?!!”

Det finnes vel neppe noen av oss foreldre, som aldri har brukt denne setningen til vår sønn eller datter?  Husk at selv om du har fortalt ditt barn den samme tingen mange ganger, så betyr ikke det at barnet dermed er ulydig selv om de gjør noe annet.  Gode vaner tar det tid å etablere.  Tenk deg for eksempel at du aldri har kjørt bil.  Du melder deg på et 3 mnd. kurs, hvor du skal lære hvordan man kjører bil.  Hver dag går du på kurset, hvor det står en lærer og forklarer hvordan du skal gå fram når du skal kjøre bil.  Siste dagen er det en skriftlig prøve, hvor du beviser at du vet alt som trengs å vite om bilkjøring.  Deretter går du og læreren ut i bilen, og starter opp.  Læreren sier at nå er det bare å gjøre det jeg har lært deg de siste 3 mnd.  Du starter bilen for å kjøre, men kveler motoren på første forsøk.  Da sier læreren at jeg har jo sagt deg hvordan du skal gjøre det, så dette bør du klare.  Du forsøker igjen, med samme resultat.  For hver gang du feiler, blir læreren mer og mer irritert.  Du blir stadig mer stresset, og det ender kanskje med at du finner deg en helt annen lærer.

Barn har normalt ikke denne muligheten, så de må bare godta og svelge vår irritasjon.  Samtidig så er det slik at barn ikke har utviklet den samme bevissthet som en voksen, og er derfor ikke i stand til å vurdere situasjonen på “voksent vis”.  Siden de tror at den voksne personen alltid har rett, så tenker de selvfølgelig at det er de som ikke duger.   Dersom dette blir et mønster gjennom hele barnets oppvekst, kan vi jo fort tenke oss hva dette gjør med barnets selvbilde.  En slik måte å oppdra barn på, har dessverre vært den måten som har vært sett på som normalt gjennom alle tidligere generasjoner.  Det betyr ikke at det har vært dårlige foreldre, men rett og slett mangel på kunnskap om hvordan hjernen vår fungerer.  Det som illustreres i eksempelet med bilopplæringen, er følgende:  den verbale lærdom henvender seg til vår bevissthet, mens det er vår underbevissthet som skal utføre handlingen.  Det er nemlig ingen selvfølge at alt vi lærer gjennom bevisstheten automatisk fester seg i underbevisstheten.  For at underbevisstheten skal lære seg en handling eller ferdighet, må ting gjentas mange ganger.

Jeg syner derfor det er en veldig viktig for småbarnsforeldre å være bevisst dette, og ikke være for utålmodige med hensyn til å forvente resultater av sin opplæring.  Vær veldig bevisst på at det er veiledning og oppmuntring som kommer lengst.   Hva hjelper det vel om man får “banket inn” lærdom på kort tid, dersom dette samtidig ødelegger barnets selvtillit.  Det er i så fall noe barnet i større eller mindre grad,  kommer til å slite med resten av sitt liv.  Mange foreldre i dag begynner å bli flinke og bevisste på dette.   Allikevel er det ikke uvanlig at en far eller mor “glemmer seg bort” noen ganger når de selv blir litt stresset.  Da er det nemlig vår egen underbevissthet som tar styringen, og  kobler inn autopiloten som ble programmert inn i oss da vi selv var barn.  Jeg vil påstå at å kjefte på et lite barn, er som å slå med ord.

For oss voksne er det å endre gamle  vaner, som allerede er godt innarbeidet,  ofte enda vanskeligere enn å etablere nye.  Slik vi ble behandlet som barn, har lett for å gjenta seg i vår egen måte å oppdra våre barn.  Et eksempel på det å endre vaner:  Om vi forutsetter at du kan sykle, men får utlevert en sykkel som svinger motsatt vei.  Når du skal til høyre, må du svinge styret til venstre og vise versa.  Det burde vel ikke være noe problem så lenge du vet om det??  Det viser seg at om du får beskjed om dette 10 eller 100 ganger, så hjelper det ikke.  Det er vanskeligere å lære og sykle på denne sykkelen, en det ville vært å lære seg å sykle fra begynnelsen.

Tom E. Myrbråten, tankefeltterapeut