En gang jeg skulle holde foredrag for ansatte i en barnehage, fikk jeg spørsmålet: «Tarumatiserte… er ikke det sånne som har opplevd krig?» Jo, selvfølgelig er de som har opplevd krig traumatiserte. Enda verre er det når for eksempel små barn opplever «krig» i sitt eget hjem. Barndomstraumer oppfattes oftest som barn som har opplevd omsorgsvikt, vold, overgrep, rus, missbruk, og som gjerne har ført til omsorgsovertakelse. Dette omfatter utrolig nok, fortsatt mange personer i dagens opplyste og moderne samfunn.
Dersom vi ser på begrepet traumatisert i en litt videre sammenheng, nemlig det vi kan kalle krenkelse av barns følelser, omfatter vi plutselig en vesentlig større del av vårt befolkningen. Dette gjelder mennesker som selv opplever at de har hatt en stort sett grei oppvekst, og i utgangspunktet ikke innser at det har vært noe galt. Det eneste de opplever, er at de stadig plages med vonde følelser som angst, depresjon, stress, etc. Hvor kommer disse følelsene fra? Faktum er at våre følelser representerer «det lille barnet» inne i oss. Dersom vi som lite barn opplevet angst, redsel, utrygghet, avvisning, mangel på anerkjennelse, etc. etc., lever disse følelsene fortsatt inne i oss.
Noen av oss har merket disse plagsomme følelsene mer eller mindre opp gjennom hele livet, mens andre har klart å overvinne de gjennom å bygge opp et suksessfullt liv. Dette blir på en måte en falsk trygghet, siden den ikke er forankret i våre følelser. Dette går bra så lenge det er suksess, men dersom det skjer store negative hendelser, så kan alt rakne. Uten at vi skjønner hva det er som skjer, så kommer de vonde følelsene veltende inn over oss. Vi tror selvfølgelig det er på grunn av den eventuelle hendelsen, men dette er bare en utløsende faktor. Faktum er at denne hendelsen gir oss en bekreftelse på at de vonde følelsene, som vi har forsøkt å fortrenge hele livet, fortsatt er til stedet i vår underbevissthet.
En trygg og god innvendig sikkerhet, som sier oss at «jeg er sterk, jeg er bra nok, jeg vet jeg klarer meg, jeg respekterer meg selv og andre, osv..» er en styrke som gir selvtillit. Denne styrken følger oss uansett om det er motgang eller medgang. Denne form for indre styrke er noe som enten bygges opp eller brytes ned under oppveksten. Mye av årsaken til at det dessverre ofte går i negativ retning, er som regel ikke foreldrenes feil. De gjør stort sett så godt de kan ut i fra slik de selv har blitt oppdratt. Hovedårsaken er nok heller å finne i vår kultur, hvor man gjennom generasjoner har hatt begreper som «den som elsker sine barn tukter dem».
Om vi slår våre barn, lærer vi de ikke å bli veloppdragne. Vi lærer de at det er greit å slå. Samme er det om vi kjefter mye på barn, lærer de at det er greit å kjefte. Å kjefte på små barn, er den psykiske formen av å slå. De vil da ofte oppdra sine barn på samme måte. Dersom vi oppdrar våre barn med kjærlighet, ros og oppbygging, lærer barna å bli kjærlige og positive. Samtidig vil de tenke at de er bra mennesker, uten alt for mye negative følelser, og dermed fungere mye bedre som sosiale vesener.
Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut