Barndomstraumer (utviklingstraumer)

For å forsøke å forklare denne forskjellen, så handler det først og fremst om hjernens utvikling. Et lite barn har i sine første leve år ikke en skikkelig utviklet bevissthet. Deres hjerne er derimot innstilt på å ta til seg mest mulig læring og erfaring, for så å lagre dette til senere bruk. Så lenge bevisstheten ikke er utviklet, så lagres alt i underbevisstheten. Problemet er bare det at uten bevisstheten, er barnet lite i stand til å forstå og sortere det som oppleves.  Alt blir derfor lagret slik barnet oppfatter det, på godt og vondt.  Uansett hvordan foreldrene oppfører seg mot barnet og andre mennesker, så er dette for barnet det eneste rette.  Alle disse inntrykkene og opplevelsene, er med på å forme vår identitet, og er med oss hele livet.  Alle vonde følelser og traumer, blir derfor lagret i underbevisstheten for resten av livet. Det kan være både alvorlige,- og mindre alvorlige traumer. Denne fasen som er fra 0 til ca. 6-7 år, kaller vi derfor for programmeringsfasen

Voksentraumer (enkelttraumer)

Når det så gjelder voksentraumer, så er det en stor forskjell, nemlig at vi har en bevissthet som forstår hva det er som skjer.  Vi er dermed i stand til å bearbeide og takle traumene på en mye bedre måte, og vi er også i stand til å snakke om problemet med folk rundt oss.  Det er da ofte slik at det gjør veldig vondt med en gang, og en viss tid etterpå, for så gradvis å avta etter hvert som tiden går.  Det betyr ikke at vi har glemt problemet, men at det blir stadig lettere å leve med.  En metode vi benytter for å komme oss over et slikt traume, kan sammenliknes med at vi putter minnet i en skuff og lukker igjen.  Dersom det skulle bli litt for mange slike ubearbeidet minner i skuffen, kan skuffen etter hvert begynne og «lekke».  Dette oppleves som vonde ubehagelige følelser, som vi ikke helt skjønner hvor kommer fra.

Angst/ depresjon (eksempel)

Dersom vi på et eller et annet tidspunkt i livet opplever et traume eller kraftig motgang, som følelsesmessig/ underbevisst blir sammenliknet med opplevde traumer fra barndommen, kan dette få alvorlige psykiske konsekvenser.   Et eksempel på dette:  En person har ofte opplevd å bli avvist som barn.  Han får senere i livet sparken på jobben, og sliter med å skaffe seg ny jobb.  Dette minner så om følelsen han hadde som lite barn, og etter en viss tid utvikler han både angst og depresjon.  Det logiske  er da å tenke at det er arbeidsledigheten som førte til de psykiske problemene.  Faktum er at når denne mannen gjenopplevde den vonde følelsen fra barndommen, så føltes det å miste jobben, som et overveldende og uoverkommelig problem .  Dette var således bare den utløsende faktoren.  Hovedproblemet lå lagret i underbevisstheten, oppsigelsen utløste så stressresponsen i kroppen, og som etter en tid førte til depresjon og angst.

Tom E. Myrbråten, traume,-  og tankefeltterapeut