Man er vel ikke helt sikre på hvordan utrykket «flink pike syndrom» har oppstått. Slik jeg har oppfattet det, så dreier det seg om piker som bestreber seg mer enn vanlig på å fremstå med gode prestasjoner på mange områder. Jeg tenker at dette ikke nødvendigvis alltid styres av bevisste tanker, men at det er en programmert atferd eller væremåte. Siden dette er et ganske utbredt fenomen, ikke bare hos piker, men også blant voksne damer, tror jeg det må være kulturelt betinget.

Siden vår kultur og identitet blir formet i de første 6-7 leveår, mener jeg at det må ha noe å gjøre med den måten vi oppdrar våre barn. Selv om navnet på «syndromet» peker mot hunnkjønn, tror jeg det til en viss grad også påvirker hannkjønn. Jeg tror derimot den hormonelle forskjellen mellom kjønnene, fører til at gutter og jenter reagerer forskjellig på dette planet.

Mine spekulasjoner på hva dette kan komme av, er kun basert på mine studier om utviklingstraumer og utviklingspsykologi, samt praksis med traumearbeide og traumebehandling. En av de viktigste faktorene hos oss mennesker generelt, men hos barn spesielt, er tilknytning. Siden vi instinktivt vet som små barn at vi ikke kan overleve på egenhånd, er tilknytning livsviktig. Det er også helt avgjørende for trygghetsfølelsen, som igjen er viktig for vår følelsesmessige utvikling.

I alderen 0-6 år er ikke det bevisste sinn utviklet, og barn har ikke evnen til å tenke logisk eller fornuftig. De må helt og holdent forholde seg til hva de føler. Selv om foreldrene vet at deres barn er tatt godt vare på og at de er glad i barnet, er ikke dette nok for barnet. Det som teller for barnet er at de må føle denne kjærligheten og tryggheten. Dersom barnet gjennom oppdragelsen får følelsen av ikke å være elsket, vil det føle frykt for separasjon.

Siden tilknytning er livsviktig for barnet, og det som skaper følelsen av trygghet, vil følelsen av separasjon være det som skaper utrygghet. Dette har nok tidligere, og til dels fortsatt, vært ukjent kunnskap for foreldre flest. Man har derfor lett for å tenke mer på det praktiske enn på følelser, i forhold til oppdragelsen av barna. Dersom den daglige situasjonen i større grad preges av opplæring og korreksjoner enn kjærlighet og varme, kan barnet oppleve en viss følelse av separasjon. Selv om små barn forstår hva vi sier, så forstår de ikke nødvendigvis hva vi mener.

Her er det ikke snakk om overgrep eller traumer, men dersom følelsen av separasjon er gjennomgående over tid, vil barnet gå konstant med en større eller mindre følelse av utrygghet. Et slikt barn vil da helt automatisk, styrt av overlevingsmekanismene i kroppen, hele tiden jobbe for å vinne tilbake trygghetsfølelsen. Jenter benytter da «flink pike» modellen, mens gutter har en tendens til å vise en mer utagerende atferd. Disse «overlevingsmekanismene» vil etablere seg i vårt ubevisste sinn som en del av vår identitet.

Siden dette skjer på et tidspunkt hvor bevisstheten ikke ennå er utviklet, vil denne «tilpassingen» senere kunne føre til en indre konflikt mellom egen bevissthet og det som er programmert inn i underbevisstheten. Det bevisste styrer vår fornuft, mens det underbevisste styrer følelsene. Årsaken til indre uro, stress og angst, skyldes ofte at det er konflikt mellom følelser og fornuft. Slik «separasjonssensitivitet» kan også føre til at man stadig holder tilbake egne følelser, behov og meninger, i frykt for å skyve andre fra seg. Å undertrykke seg selv på denne måten, kan på sikt føre til depresjon eller andre lidelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH