Da jeg tok kontakt med Tom på Farmen og hans TFT-praksis, var jeg på leit etter en terapeut som hadde erfaring med det jeg opplevde som mitt hovedtraume. Gjengvoldtatt som 15-åring,  og spiseforstyrrelser. Men å vente i 6 mndr på ledig terapi i distriktspsykiatrien, var ikke et alternativ for meg. Jeg hadde en fornuftig forklaring på hvorfor dette dukket opp nå, 34 år etter hendelsen. Jeg har stått i årelang  utredning og operasjonskø, med dertil fysiske påkjenninger. Kroppen var på bånn. Jeg var fysisk svak. Vært sykmeldt i 8 mndr fra en jobb jeg trives svært godt i. Isolert meg med mine fysiske skader, i påvente av planlagt kirurgi. En dag våknet “alarmberedskapen” akutt til liv, og jeg fremstod og følte meg som et “vrak”.

Jeg var klar over en noe humplete barndom, men synes jeg var godt sortert i det. At det hørte fortiden til. Med all tyngde av fornuft, og med all bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg styrke, trygghet, flotte barn og en jobb jeg står stødig i, falt jeg likevel til bakken med et brak når frykt og angst fylte meg utover det jeg kunne håndtere.

Gjengvoldtekten kunne jeg fortelle om, og frykten kunne jeg beskrive. (alle kan forstå at en slik opplevelse setter spor). Min bevisste hjerne hadde et godt verbalt språk både på den hendelsen, og andre håndfaste traumer. Men nå viste de seg som flash og fæle bilder, og jeg var redd, fryktelig redd. Men jeg trengte ikke trøst. Jeg trengte hjelp til å slippe fri.

Fra frykten, følelsene – de satt fast.

Tom på Farmen lærte meg om hjernen. Om det bevisste, og om det underbevisste.

Det virket både troverdig og fornuftig. På lik måte som Kognitiv terapi, som i nyere tid har blitt en vanlig terapiform også blant leger i allmennmedisin. Det «gir mening». Prinsippet med TFT-terapi er blant annet å kutte kjettingen til de tunge «murklossene» mange drar på. I mitt tilfelle har jeg mange. Men nå var jeg ikke sterk nok til å dra meg opp og fram med den bagasjen på slep. Kognitiv terapi og samtaler var ikke nok nå.

Jeg var spent, men ikke redd. Tenkte at det verste som kunne skje var at det ikke skjedde noe. Så jeg var åpen for både samtale, og de ulike terapiformene Tom benyttet for å hjelpe meg til å hjelpe meg selv.

Jeg er ei dame på 49 år. Med helsefaglig utdanning. Ei voksen dame som har jobbet for og med pasienter sammen med leger, i snart 20 år. Jeg har et bredt nettverk av gode venner, og nære venninner. Jeg blir betraktet som klok og velfungerende, velformulerende, dyktig, omsorgsfull og empatisk.

I terapirommet hos Tom på Farmen, ble jeg tatt med på en “reise” i mitt underbevisste sinn. Tankefeltterapi(TFT) og hypnoterapi, med drypp av psykoterapi. På denne “reisen” møtte jeg den samme følelse av frykt, men jeg var barn. Jeg var 4 år, 5 år, 6 år, 8 år, 10 år, 12år. En barndom med noen fine stunder, men også med mye rabalder. Med et voksent språk vil jeg betegne min familie som dysfunksjonell. Der var den samme frykten, den samme pleasertendensen, den samme følelsen av å få kontroll ved å kaste opp mat. Den samme vemmelsen som jeg levde med nå. Så hinsides komplisert, men likevel så tydelig. Min programmering.

Jeg har fra min ungdom vært til “behandling” hos diverse psykiatriske sykepleiere, psykologer, og jeg er “queen” av selvhjelpsbøker. Det har holdt meg til overflata. Og jeg har alltid virkelig ønsket å være sterk. Og med den viljen har jeg fått til å leve livet mitt. Men ser tydelig min “verktøykasse”. Med pleasing for å unngå ubehageligheter. Med sult for å flytte/døyve uro, angst og indre smerte. Med en velutviklet bevisst hjerne, har jeg bygd livet mitt i mange år.

Men den bevisste hjernen styrer kun 5% av mitt daglige liv. Den ubevisste, eller med andre ord; den underbevisste hjernen boltrer seg med 95%. Jeg har tenkt den som min “ryggmargsrefleks”. Og har kjent den mange ganger hele livet. Nå tenker jeg den som min “programmering”.

Med TFT, hypnoterapi, samtaleterapi og drypp av psykoterapi i en helhetlig behandlingsform – har jeg startet med omprogrammering i min 95% ubevisste/underbevisste hjerne.

Som barn hadde jeg ikke en utviklet bevisst hjerne. Alle opplevelser, sår og følelser ble programmert og lagret i den store 95% potten. Med TFT-terapi kan jeg sette meg selv i førersetet, og forstå sammenhengen mellom tidlig programmering og hvordan jeg er formet av den. Nå kan jeg, og skal, jeg gi slipp på min gamle “verktøykasse”.

Det høres mirakuløst ut. Det er vanskelig å stå fram og si at dette faktisk er nøkkelen. Mitt inntrykk er at folk flest heier på resultatene, men er skeptiske til terapiformen. Denne terapiformen er ikke anerkjent og akseptert av flertallet. Skeptikere er skeptiske, og det kan jeg forstå når de ikke har brydd seg med, eller våget å sette seg inn i, eller å begripe seg på det hele mennesket fra barndom til voksen. Når de aldri har tenkt utenfor boksen.  Det blir ikke borte bare med snakk og medisiner.

Det må behandles.

Selv om den bevisste hjernen kun styrer 5% , så er den klok. Mye klokere enn den underbevisste autopiloten, som styrer 95%. Og hvis jeg skal sette en enkel setning på det hele for min del, så er det at jeg ved å gjenoppleve og se inn i min programmering, kan omprogrammere. Så kan jeg gi slipp på gammelt tjafs, og alarmberedskapen kan legges ned, og bli til det den er ment som her og nå, i mitt liv nå. Den er til for å varsle reell fare HER OG NÅ. Det er det eneste jeg trenger den til. Det er fornuftig, det er dens opprinnelse.

Jeg har nå kun en terapiavtale igjen hos Tom på Farmen. Det har vært ovale timer, for der blir du ikke vist til utgangsdøren om man står midt i noe.

Jeg fortsetter egenbehandling for å fortsette å styrke min bevisste hjerne.

Vel vitende om at dersom jeg trenger en dytt i riktig spor igjen, kan jeg kontakte Tom på Farmen og få en hjelpende hånd på min vei.

Tusen takk!

Dame 49 år, Vestfold