Artikler/blogg

Etter å ha skrevet ca. 150 artikler på min blogg energipsykologi.blogg.no har jeg valgt å fortsette å blogge her på min hjemmeside.

Flere atikler nedover på denne siden.

Artikkel 06.10.21

Til mine følgere og alle foreldre som leser mine artikler

Jeg skriver mye om barndomstraumer og hvordan miljøet rundt barnet er med på å former barnets personlighet og følelsesliv. Siden dette dreier seg mye om hvordan foreldrene påvirker sine barn, kan det lett oppfattes som kritikk av foreldrene. Det er ikke min intensjon, da jeg alltid går ut fra at foreldrene har gode hensikter og gjør det de mener er best for barnet.  Om vi som foreldre påvirker våre barn på feil måte, så skjer dette helt ubevisst.

Det jeg skriver i mine artikler er basert på nyere forskning på barndomstraumer og det kan ikke forventes at folk flest kjenner til dette. Den måten barn har blitt oppdratt gjennom generasjoner, har vi jo alle oppfattet som den rette måten. Hovedproblemet har vært at vi ikke har hatt nok kjennskap til hvordan våre oppdragermetoder påvirker barns følelser.

Med bakgrunn i at stadig flere barn og unge sliter med følelsesmessige problemer som stress, uro og angst, tenker jeg at det er viktig både for dagens og fremtidens foreldre å få kunnskap om hvordan disse mekanismene fungerer. Siden det nå er et etablert faktum at de første 6 leveårene er med på å forme våre følelser for resten av livet, tenker jeg at det må være av stor interesse for alle foreldre å få mest mulig kunnskap om dette.

I min behandling av både unge og eldre, er jeg alltid nøye med å påpeke at selv om de vonde følelsene skriver seg fra inntrykk i barndommen, så er det aldri påført bevisst. Måten de fleste av oss har oppdratt våre barn, er i stor grad påvirket av hvordan vi selv ble oppdratt. Selv om noen av oss hadde tanker om at vi ville følge andre prinsipper enn våre foreldre, så er det meget krevende å overstyre våre programmerte holdninger. Vi kan klare det når vi er bevisst, men straks vår bevissthet er opptatt med andre tanker er det våre programmerte holdninger som styrer. Det typiske er at når vi styres av vår underbevissthet, så ser vi ikke oss selv.

Nå er det heller ikke slik at måten vi oppdrar våre barn har alt og si for hvordan barnet utvikler seg følelsesmessig. En kanskje vel så stor faktor er hvordan vi som foreldre har det med våre egne følelser og hvordan dette påvirker miljøet rundt barnet. Små barn er veldig sensitivt i forhold til sine omgivelser, og vil raskt fange opp negative stemninger hos sine omsorgspersoner. Selv om et lite barn ikke har noen kognitive egenskaper, fungerer det 100% gjennom sine sanser, og alle følelsesmessige inntrykk lagres i det ubevisste minnet for resten av livet. Det er også en tredje faktor, som handler om barnets medfødte robusthet. Denne vil selvfølgelig også spille inn i forhold til hvordan barnet oppfatter og påvirkes av sine omgivelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 03.11.21

Overlevelsesmekanismer

Angst er noe som veldig mange opplever i løpet av livet. Noen blir sittende mer fast i angst enn andre, og kan derfor trenge hjelp til å komme seg videre. Hovedårsaken ligger som regel i opplevelser og erfaringer fra tidlig barndom, uten at vi selv er bevisst hva dette kan være. Vårt bevisste minne strekker seg nemlig ikke så langt tilbake, men vårt ubevisste minne husker alle våre sanseopplevelser fra ca. 3 mnd. før fødsel.

Det er to meget sterke medfødte behov som vi treger å få stimulert for å få en positiv utvikling i de første leveår. Det ene er behovet for tilknytning og det andre er behovet for selvhevdelse. Små barn vet instinktivt at de er 100% avhengig av å være knyttet til en omsorgsperson, og vil føle stor grad av utrygghet dersom de opplever noe som rokker ved tilknytningen. Etter hvert som barnet begynner å «stå opp for seg selv» og markere sin vilje, slår dette gjerne ut i form av sinne. Tradisjonelt har dette blitt sett på som dårlig oppførsel, og «flinke foreldre» har gjerne sett dette som sin oppgave å avlære barnet slik atferd.

Siden små barn ikke har noen bevisst tankegang, klarer ikke de å forstå hva det er som er hensikten og målet med denne avlæringen. De oppfatter kun at når de forsøker å markere sine behov, så blir de ikke likt. Da frykter de, på det ubevisste plan, at tilknytningen er i fare. Siden tilknytningen er livsviktig for barnet, vil da overlevelsesinstinktet sørge for at barnet heller oppgir sin selvhevdelse. Dette utvikler seg da etter hvert til det vi kaller en overlevelsesmekanisme, og vil fortsette å prege personligheten resten av livet.

Frykten for separasjon skaper utrygghet og angst, mens undertrykking av egne følelser og behov skaper depresjon. Veldig ofte opptrer disse lidelsene hånd i hånd i voksen alder. Slike opplevelser i barndommen kan føre til en ekstra sensitivitet på disse områdene, og skape vonde følelser i situasjoner som minner det ubevisste sinn om disse minnene. Veien til å komme seg forbi disse vonde følelsene er å bli bedre kjent med seg selv, og å bli mer bevisst på hva det er som ligger bak og sine egne reaksjoner på dette.

Kilde: Dr. Gabor Mate

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 17.10.21

Lykkelig barndom??

For å svare på dette spørsmålet holder det ikke bare å tenke på hva vi husker fra vi var barn. Her kan det både være ting som er fortrengt, glemt eller skjedde før vårt bevisste minne var skikkelig utviklet (før 5-6 år). I tillegg er det slik at vi som barn har en ubetinget tillit og lojalitet til våre foreldre, og ikke klarer å se eventuelle feil hos dem.  Selv barn som blir straffet hardt/ slått, tar sine foreldre i forsvar, og legger skylden på seg selv.

Nei, svaret på spørsmålet finner vi lettest ved å spørre oss selv som voksne: føler jeg meg sterk, trygg, frisk og avslappet.  Dersom svaret på dette er JA, så har man som regel hatt en bra barndom og oppvekst. Skulle svaret imidlertid bli NEI, så er det sannsynligvis i de tidligste leveårene disse følelsene ble programmert inn i vårt ubevisste minne. Selv om man ikke har noen konkrete minner om at noe i barndommen var feil, så vil man gjerne huske at en følte en viss grad av utrygghet, usikkerhet, sjenanse, som barn.

I voksen alder vil slike følelser ofte slå ut som angst, depresjon, indre uro og stress. Personer med slike plager har ofte vanskelig for å akseptere at dette har sammenheng med barndommen og miljøet de vokste opp i. Dette er ikke så merkelig, siden hverken foreldre eller barn hadde noe begrep om hva det var som skapte denne utryggheten hos barnet. Vi kan derfor heller ikke gi foreldrene skylden for dette, da de som regel bare gjorde sitt beste, og det de trodde var rett. Selve kunnskapen om hva som er rett måte å oppdra barn, har gått igjen i mange generasjoner, og representerer en del av vår kultur.

Måten vi selv blir oppdratt på vil i stor grad prege vår egen måte å oppdra våre barn. Selv om vi i voksen alder blir bevisst på at det finnes bedre metoder for oppdragelse, så er det krevende å til enhver tid skulle overstyre det som er programmert inn i vårt ubevisste sinn. Det faktum at vår atferd til daglig styres 95% av det programmerte sinn, krever at vi må være til stede i vårt bevisste sinn for å kunne overstyre den programmerte atferden. Det betyr derfor at ny forskning og bevissthet på dette området, sannsynligvis vil trenge noen generasjoner før det er innarbeidet.

Tom E. Mybråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 09.10.21

Barneoppdragelse og sinne

De aller fleste av oss har vokst opp med foreldre som ble sinte når vi sa eller gjorde noe som ikke var kulturelt akseptert. Dette har vært den anerkjente og aksepterte reaksjonsmåten i vår kultur i generasjoner. Det nyere forskning har kommet fram til, er at denne måten å oppdra barn kun fører til utrygghet og relasjonsskader hos barnet.  Barn i tidlig alder (0-6 år) har i liten grad evnen til å forstå hvorfor mor eller far er sint. De oppfatter derimot at de ikke er bra nok, og at de ikke blir likt. Sinne og høye stemmer vil i tillegg skape en voldsom frykt og stress hos barnet, som de ikke alltid klarer å relatere til foregående atferd.

Både det faktum at barn under 6 år ennå ikke har utviklet evnen til å resonere tenke fornuft, samt at denne funksjonen reduseres vesentlig under stress, gjør at det eventuelle budskapet overhodet ikke når fram. Det eneste vi som foreldre oppnår, er å skape utrygghet og dårlig relasjon til våre barn. Et eksempel er at dersom en rytter skal lære sin hest å hoppe hinder, så tenker han at det er smart å gi hesten et rapp med piske hver gang den river hinderet. Dette kan kanskje føre til at hesten blir redd for å rive, men det fører også til en utrygg hest som mangler tillit til sin rytter.

Hvorfor er så dette med sinne fortsatt en mye brukt oppdragelsesmetode hos mange foreldre den dag i dag? Faktum er at når vi bruker sinne mot våre barn i oppdragersammenheng, så er ikke dette bevisstyrt. Dette styres av våre følelser, som blir trigget av en eller annen atferd hos barnet. Denne atferden er koplet opp mot hva vi selv opplevde som barn, og hva vi ble «straffet» for. Dette styres av vårt ubevisste programmerte sinn, og er naturens måte å sikre at viktig lærdom og kunnskap blir videreført.

Problemet er at det på et eller annet tidspunkt i vår kultur har sneket seg inn en «feilprogrammering». Jeg mener ikke at det er feil å oppdra våre barn, men det handler om måten vi gjør det på. Dersom vi ser på dyrene, så er de mye flinkere til å markere at det er selve handlingen som er feil. De klarer å formidle til sitt avkom at «selv om du nå gjorde noe galt, så er jeg fortsatt like glad i deg».  Vår utfordring som foreldre er å klare å korrigere våre barn uten at det skader relasjonen.

Dersom en slik måte å oppdra barn blir for hyppig benyttet, vil det føre til en generell utrygghet hos barnet. Det vil også kunne føre til utrygghet i forhold til relasjoner. En annen skade som også blir et resultat av dette er lav selvfølelse. Dette er følelser som blir programmert inn i det ubevisste minnet, og ofte føre til følelsesmessige problemer og angst senere i livet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 25.06.21

Giftig stress og sykdom

Hva betyr giftig stress? Det handler om når vår stressrespons (flukt og kamp respons), som skal bidra til å redde oss i farlige situasjoner, er overstimulert. Dette dreier seg hovedsakelig om barn som av forskjellige årsaker opplever utrygghet i sin oppvekst. Slik utrygghet trenger ikke nødvendigvis bare å handle om overgrep, vold og alkoholisme, men er gradert etter hvor sterke opplevelser barnet er utsatt for. Jo sterkere følelse av utrygghet jo sterkere effekten av stress.

Et enkelt eksempel er at når vi går i skogen og møter en sint bjørn, vil vår stressrespons aktiveres for å sette oss i bedre fysisk stand til å komme oss i sikkerhet. Det skjer da en lang rekke endringer i vårt biologiske system. Disse endringene reguleres så tilbake igjen straks vi er i sikkerhet. Når vi snakker om giftig stress, så er det som om denne bjørnen er til stede hele tiden. Det fører da til at det blir ubalanse i det autonome nervesystem, og kroppen vil til enhver tid ha overproduksjon av stresshormoner.

Slik overhyppighet av stress vil bidra til at kroppens celler til enhver tid er i forsvarsmodus fremfor arbeidsmodus. Dette vil på lang sikt kunne påvirke både hjerte og lungefunksjon, fordøyelse, immunforsvar, m. m., som ikke får gjort den jobben de skal. I tillegg vil det også påvirke hjernens evne til å lese våre gener (epigenitikk), som vil kunne føre til at sykdommer som ligger latent i våre gener kan aktiveres.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Ref. ACE-undersøkelsen (Adverce Childhood Experiences)

Artikkel 21.06.21

Atferdsforstyrrelser og det autonome nervesystem.

Det autonome nervesystem er det systemet som regulerer våre følelser og stress helt automatisk. Dette systemet finnes både hos mennesker og dyr. Hovedhensikten er å beskytte oss mot livstruende farer og opplevelser. Virkemidlene som dette systemet har til rådighet, er å tvinge oss til kamp, flukt eller frys.

Den mest alvorlige og traumatiserende tilstanden av disse tre er frys. Når vi befinner oss i en situasjon som vi ikke kan bekjempe eller flykte fra, så vil rett og slett vår hjerne koble ut. Det er denne tilstanden som kalles frys. I denne tilstanden er vi forberedt på at det verste kan skje, og vi kan enten bli helt stive eller så slappe at vi ikke klarer å stå på bena. Kroppen produserer endorfiner for at vi ikke skal merke smerter eller frykt.

To viktige faktorer for at denne frys tilstanden skal inntreffe, er at vi føler oss livstruet og hjelpeløs. Dette kalles også med et finere ord for dissosiering. I våre første leveår er vi 100% avhengig av hjelp fra andre, samtidig som vi ikke helt forstår hva det er som er livstruende. Det er derfor i denne perioden vi er mest utsatt. Den viktigste faktoren for å sikre barnet mot slike følelser, er sørge for sterk og trygg tilknytning og oppvekstmiljø.

Barn som på en eller annen måte opplever utrygghet i tilknytningen eller mye uro i sitt nærmiljø under oppveksten, kan i større eller mindre grad oppleve dissosiering. Det sier seg selv at det ikke behøver å være store alvorlige opplevelser, som skal til for å få et lite barn til å føle utrygghet. Høye stemmer, strenge voksne, separasjon fra mor, er bare noen eksempler. Hver gang dette skjer, så vil denne situasjonen og følelsen lagre seg i det ubevisste minnet. Alle senere opplevelser i livet som minner om tilsvarende situasjon, vil derfor utløse stress. Så lenge barnets hjerne er påvirket av stress, hemmer det utviklingen av viktige funksjoner

Dissosiering kan derfor kalles for kroppens automatiske måte å håndtere vanskelige situasjoner, og jo flere situasjoner som er lagret i det ubevisste minnet, jo oftere vil stresset løses ut.  Slike opplevelser fra tidlig barndom, vil ofte påvirke atferden til barnet senere. De vil enten oppleves som utagerende eller tilbaketrukket. Dette blir ofte sett på som en sykdom, mens det egentlig skyldes forstyrrelser i det autonome nervesystem. Siden dette systemet stort sett styres på autopilot, er det derfor ikke noe barnet kan regulere selv.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut

Kilder: Dr. Gabor Mate og Dr. Robert Scaer

Personangrep og barneoppdragelse

Hvordan ville du reagert dersom en venn, familiemedlem, kollega på jobben eller sjefen din, hadde gått direkte til verbalt angrep på deg for noe du hadde gjort feil? Du ville sannsynligvis blitt sint, sur eller såret. Hva om den samme personen hadde fortsatt med dette over tid? Da ville du kuttet forholdet eller sagt opp jobben.

Når det gjelder våre barn så har ikke de den samme muligheten, men de har de samme følelsene og reaksjonene. De kan ikke bare kutte forholdet eller si opp jobben. Dersom de opplever slike forhold i hjemmet, så må de bare leve med det.

Hvor mange barn og ungdom er det ikke som opplever direkte personangrep hver gang de gjør feil?:

«Hvor mange ganger har jeg fortalt DEG at ………….???   «Hvordan kunne DU finne på…….???»       «DU må jo være helt teit som gjør …….!!!»

Som foreldre tror mange at dette er helt greit. De må jo få barna til å forstå og lære hva som er feil, men i disse eksemplene så tror barnet at det er «JEG» som er feilen. Problemet er at det blir satt fokus på barnet fremfor saken. På denne måten oppnår man å skade både barnets selvfølelse og relasjonen til barnet.  

I en slik situasjon vil barnet reagere HELT NORMALT, enten ved opposisjon eller ved å trekke seg bort. Dette styres av vårt «autonome nervesystem» som skal beskytte oss gjennom kamp eller flukt. Det er altså ikke barnet det er noe galt med, men måten barnet blir behandlet på. Det er helt greit å fortelle barnet hva som er feil, men ikke hvor dum man er som gjør feil. For mye av dette kan skape psykologiske sår for resten av livet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 30.04.21

Våre to sinn

For å forstå hvorfor vi mennesker føler, tenker og handler slik vi gjør, så er det mye enklere å forstå dersom vi anerkjenner at vi har to sinn, det bevisste og det ubevisste.  Det bevisste sinn utgjør våre tanker og fornuft. Det styrer våre ønsker, ambisjoner, vilje, positive tanker og kreativitet.  Det ubevisste sinn styrer våre følelser, vaner og atferd.

Hovedforskjellen er at mens det ubevisste sinn er operativt allerede 3 mnd. før fødsel, så begynner det bevisste sinn å utvikle seg fra ca. 6 år og fram til ca. 12. Siden vi ikke har noen kontroll over vårt sinn i de første 6 leveår, så blir dette «programmert» av de menneskene og de opplevelsene vi erfarer i vårt miljø. Disse erfaringene preger vår personlighet og våre følelser på godt og vondt resten av livet, uten at vi har noen bevisste minner om dette.

Problemet er ofte at det er programmert inn mye negativt i vår ubevisste sinn. Dette kan føre til at selv om mitt bevisste, kreative og positive sinn har ønsker og ambisjoner som driver meg i en positiv retning, så vil det ubevisste sinn sabotere disse ønskene. Dette er forklaringen på hvorfor det kan være så vanskelig å få gjennomført våre ønsker og ambisjoner. Forskere har kommet fram til at 95% av vårt liv styres på autopilot av det ubevisste sinn, mens kun 5% styres av det bevisste.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut

Artikkel 29.04.21

TFT og traumer

TFT eller tankefeltterapi er en av flere metoder for å behandle traumer. Min erfaring etter 8 år med klinikken Farmen Tankefeltterapi er at effekten er forskjellig på enkeltstående traumer og komplekse traumer. Enkeltstående traumer er enkelthendelser som gir stor følelsesmessig påvirkning og som derfor lagrer seg og huskes av vårt følelsesapparat  (autonome nervesystem) som skal passe på oss, og jobbe for å hindre gjentagelse av slike hendelser.

Eksempel på slike hendelser er ulykker, brann, dødsfall, krig, overgrep, voldtekt, etc. Slike hendelser huskes av det autonome nervesystem, som aktiverer stressresponsen straks vi kommer i en situasjon som kan minne om den opprinnelige hendelsen. Dette systemet går helt på autopilot og er ikke koblet opp mot vår fornuft. Det kan derfor reagere helt irrasjonelt på tvers av vår fornuft.

I forhold til komplekse traumer, så kan det ofte være sammensatt mindre alvorlige hendelser som akkumuleres i nervesystemet, og blir til mer eller mindre alvorlige traumer. Slike hendelser trenger ikke nødvendigvis være alvorlige isolert sett, men fellesnevneren er at de skaper en viss følelse av utrygghet.

Når det gjelder forskjellen i effekten av TFT behandling, så har jeg følgende sammenlikning: «Dersom man skal steke en biff som har ligget i kjøleskapet siden dagen før, og krydrer den med feil krydder, kan man bare skylle den under springen og problemet er løst. Har biffen derimot ligget i marinade med feil krydder siden dagen før, vil det ikke være like enkelt å skylle bort.» Behandlingen med TFT vil derfor kreve både mer kunnskap og tid når det gjelder komplekse traumer, mens enkeltstående traumer ofte kan slippe veldig raskt.

Tom E. Myrbråten, tankefeltterapeut og psykoterapeut

Artikkel 18.04.21

Våre fantastiske celler

Våre celler er helt fantastiske. De jobber 100% for å passe på oss. De har hovedsakelig to hovedfunksjoner. Den ene er å holde oss friske og den andre er å forsvare oss mot farer. Problemet er at de ikke kan gjøre begge oppgavene samtidig. Enten er de i arbeidsmodus eller så er de i forsvarsmodus.

Hva det er som styrer hvilken av disse modus cellene skal befinne seg i, kommer an på om kroppen befinner seg i fare eller trygghet. Måten cellene oppfatter dette er via signaler fra hjernen. Rundt cellen er det et membran som mottar signaler fra omgivelsene, og forteller cellen om det er trygt eller fare.

Hvordan kroppen vet om den er i fare eller trygt, er inntrykk som oppfattes og tolkes av våre sanser. Det interessante her er at slike inntrykk aldri oppfattes likt fra menneske til menneske. Det er her vi har utrykket persepsjon, som betyr hvordan vårt sanseapparat tolker hva det er som er farlig eller ikke. Dette er individuelt fra person til person, basert på tidligere erfaringer og opplevelser. Måten kroppen reagerer og sender signaler til cellene, er via det sympatiske nervesystem (stressrespons) som produserer stress.

Dersom vårt ubevisste minne er programmert med følelsen utrygghet fra vår oppvekst, vil dette påvirke vår stressrespons og skape uro og angst senere i livet. Hva som skjer i kroppen dersom våre celler er mer i forsvarsmodus enn i arbeidsmodus, kan jo alle og enhver tenke seg. Dette vil påvirke både følelseslivet, som igjen styrer atferden, og det vil påvirke vår fysiske helse.

Kilde: Dr. Bruce Lipton, celleforsker

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut

Artikkel 29.01.21

Avhengighet eller fluktomani

Vi har en medfødt evne til å finne metoder til å hanskes med senskadene etter barndomstraumer. Dette styres i stor grad av vårt underbevisste sinn, og skjer mer eller mindre uten at vi selv er det bevisst. Vår stressrespons, som er basert på kamp eller flukt, styrer oss via våre følelser. Straks det dukker opp en befriende løsning på de vonde følelsene, vil vår underbevissthet automatisk styre kroppen i denne retning. Eksempler på slike løsninger som kroppen flykter til, kan være mange. De mest kjente er alkohol og diverse andre rusmidler. Dernest har vi misbruk av mat, spilling, trening, jobbing, sex, TV, sosiale medier, og mye mer.

Vi har i alle år brukt ordet avhengighet om disse problemene. Dette ordet retter da fokus mot det man flykter til. For å få bukt med slike problemer, er det viktigere å rette fokus mot det man flykter fra. Traumebehandling eller avtraumatisering er veien å gå. Om man klarer å regulere traumene som skaper de vonde følelsene man forsøker å flykte fra, vil ikke lenger dette fluktbehovet være like sterkt. Fluktomani er derfor et bedre uttrykk, og retter fokus mer mot det som er det virkelige problemet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 27.01.21

Angst og panikkangst

Angst er en lidelse som stadig blir mer og mer vanlig i vårt stressede samfunn. Mange sliter med angst uten engang å være klar over hva det er som forårsaker disse meget ubehagelige reaksjonene i kroppen. Vi forbinder gjerne angst og frykt, og tenker kun på dette som noe psykisk. Når vi så merker kroppslige reaksjoner som spenninger og smerter i bryst og mage, hjertebank, ukontrollert skjelving, svetting, svimmelhet, etc., etc., tror vi straks at det må være noe fysisk galt.

Det at man merker disse reaksjonene i kroppen, fører ofte til at angsten forsterker seg ytterligere. Det vil derfor hjelpe et godt stykke på vei å få en forklaring på hvordan det fysiske og psykiske henger sammen. Jeg har selv vært i denne situasjonen, og følte aldri at jeg fikk noen god forklaring hverken av leger eller psykologer. Dersom dette skjer, føler man seg veldig alene med sine plager og problemer. Dette er igjen faktorer som leder til økning i angsten, og at det ikke er noen som forstår hvordan jeg har det.

Kort fortalt så er angst i utgangspunktet en helt normal reaksjon. Når hjernen oppfatter faresignaler, løser den ut stressresponsen, som er basert på enten kamp eller flukt. Med andre ord er dette en overlevelsesmekanisme. Dette styres av vår underbevissthet, som husker alle vonde opplevelser fra tidligere i vårt liv. Underbevisstheten har en kjempekapasitet når det gjelder hukommelse, den er veldig rask, men den er ikke smart. På bakgrunn av hendelser i hverdagen, kan dette tolkes av underbevisstheten som om vonde minner er i ferd med å gjentas. Stressresponsen løses da ut umiddelbart, uten at vi har en bevisst forståelse av hva det er som skjer. Det vi da kjenner i kroppen, er et direkte resultat av dette stresset.

Med bakgrunn i ovenstående, kan vi si at kroppen er et speilbilde av vårt sinn og våre følelser. Dersom vi sliter med vonde følelser, minner, stress, etc., vil dette påvirke hvordan vår hjerne oppfatter og tolker situasjonen rundt oss til en hver tid. Alt dette styres av den underbevisste delen av hjernen, og vi skjønner derfor ikke helt hva det er som foregår. Dersom man ønsker endringer i kroppen, må man få til endringer i sinn og følelser. Problemet er at våre følelser styres av underbevisstheten, og den er ikke enkel å endre ved hjelp av det kognitive (bevisste tanker).  Slike plager vil være lettere å takle med en økt forståelse om hva som skjer, men det vil ikke forsvinne.

Vi har vanskelig for å forstå at gamle hendelser som vi ikke lenger tenker på, kan ha noen innvirkning på våre følelser. Det skyldes at det ikke er det bevisste sinnet som styrer følelsene våre. De styres av det ubevisste sinn, og den glemmer ALDRI noe som har vært vondt og vanskelig.  Den husker alt, og dens hovedoppgave er å beskytte oss fra dette senere. Ved hjelp av tankefeltterapi kan en dyktig terapeut hjelpe til med å finne tilbake til disse minnene, og regulere de med forskjellige teknikker (TFT,EFT,m.m.).

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut

Artikkel 19.12.20

Mer om følelser og fornuft

Tenk deg at du står på en sene og noen ber deg telle hvor mange personer i salen som er kledd i rødt. Når du rapporterer tilbake, får du spørsmål om hvor mange var det som var kledd i blått. Du svarer sannsynligvis at du ikke vet, fordi du bare sjekket de som hadde rødt. Til tross for at du hadde sett over alle i salen, kunne du ikke fortelle hvor mange det var som var kledd i blått.

Årsaken til dette er at vårt bevisste sinn rett og slett har for dårlig kapasitet, og at det kun fanger opp det vi har fokus på. Vårt underbevisste sinn derimot, fungerer som om våre øyne er kameraer og ørene er mikrofoner. Alt som kameraene og mikrofonene registrerer, huskes og lagres i datamaskinen (vårt underbevisste sinn). Problemet er at dette er informasjon som vårt bevisste sinn ikke har tilgang til.

Dette forklarer hvorfor vi reagerer med stress/angst uten at vi forstår hvorfor. Det autonome nervesystem (stressrespons), som egentlig har til misjon å passe på oss,  har ikke tid til å vente på at vår bevissthet skal reagere. Den er alt for langsom til å reagere dersom kroppen er i en faresituasjon. Reagerer du med stress eller angst uten at du er i fare, sier du? Jo, men dersom det autonome nervesystem har opplevelser eller «feilprogrammeringer» fra hendelser tidlig i barndommen, så vil det uansett utløse alarmen.

Vårt autonome nervesystem handler nemlig ikke på bakgrunn av fornuft. Det handler helt og holdent på lik linje med en datamaskin. Rett og slett som en refleks. Se bare på dyrene, som har det samme nervesystemet, men som ikke har vår fornuft. Systemet fungerer uansett! Ergo er det ikke avhengig av fornuften og tankene for å fungere. Det er derfor vi ikke alltid klarer å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, og hvorfor vi ikke alltid klarer å kontrollere våre følelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH.

Artikkel 15.12.29

Mer om relasjonstraumer

Når det gjelder relasjonstraumer, også kalt usynlige traumer, så er det mange som sliter med dette uten at de er klar over hva det er. De fleste av oss som har opplevd dette, er ikke bevisst at det er traumer. Det vi derimot kjenner til og husker, er en gjennomgripende eller underliggende følelse av utrygghet, som har vært der mer eller mindre helt siden barndommen.  De fleste har ingen bevisste minner eller forståelse om hvor denne utryggheten skriver seg fra. Det skyldes at dette er noe som etableres i vårt ubevisste sinn så tidlig i livet, at vår bevisste forståelse ennå ikke er utviklet.

Hva kan det være som forårsaker eller fører til denne utryggheten. En årsak kan være manglende kunnskap og forståelse om forskjellen mellom det bevisste og det ubevisste sinn. Som foreldre har vi lett for å ta for gitt at våre barn vet at vi er glade i dem.  Slik viten handler om en forståelse i det bevisste sinn, og siden små barn ikke har utviklet denne evnen til forståelse, er de avhengige av å erfare eller føle at vi til enhver tid er glad i dem.  Dette kan vi tydelig se hos dyr, hvordan en hundemor til stadighet slikker sine valper. Spesielt dersom hun har vært borte fra de en liten stund. Vil også  Denne slikkingen sørger hele tiden for å vedlikeholde valpens følelse av tilknytning.

Dersom et barn ikke flere ganger daglig opplever fysisk kontakt og kjærtegn, skal det lite til før det begynner å tvile på relasjonen. Barnet vil da selv søke å oppnå denne kontakten. Dette kan i noen tilfeller oppleves som slitsomt for stressede foreldre, som fort kan komme i skade for å avvise barnet med «ikke mas», «ikke kleng på meg», «har ikke tid nå», etc. Selv om barnet tilsynelatende aksepterer slik avvisning, så vil det helt automatisk bidra til å skape en utrygghet.

Denne utryggheten er basert på det grunnleggende og sterke medfødte behovet for tilknytning. Jo sterkere tiknytning et barn føler, desto tryggere vil barnet føle seg. Det er da helt logisk at dersom barnet stadig føler en viss grad av det motsatte, nemlig separasjon, så vil denne separasjonsfølelsen skape utrygghet. Dersom barnet i tillegg til stadighet opplever kritikk, irettesettelser og korreksjon, vil dette styrke barnets separasjonsfølelse. Barn er ikke i stand til å forstå at dette er en del av oppdragelsen, og at foreldrene fortsatt er like glad i barnet.  Sinne og kjefting vil også oppfattes som det motsatte av å være glad i.

Hver gang barnet opplever å få kjeft eller at noen er sint, så er det som om tilliten svekkes. Man må da bruke dobbelt så mye energi på å bygge denne tilliten opp igjen.  Høye stemmer og sinte ansiktsuttrykk får automatisk det autonome nervesystemet hos barn til å løse ut stress og frykt. Dette nervesystemet blir så programmert på bakgrunn av hva vi føler og opplever i de første leveårene, og dette lagres i det underbevisste sinn og huskes resten av livet. Når slike barndomsopplevelser er av en slik grad at de skaper følelsesmessige problemer i voksenlivet, kan man kalde det for relasjonstraumer.

Måten slike problemer kan fortone seg, kan være alt fra et ubehag i mage og bryst samt en følelse av uro, til kraftig angst og stress. Relasjonstraumer kan i større eller mindre grad påvirke vår evne til å fungere sammen med våre medmennesker. Helt konkret så vil det påvirke måten vi tolker våre omgivelser. Feilen behøver da ikke nødvendigvis være omgivelsene, men i vår tolkning av omgivelsene. Feilen ligger da ikke i vårt bevisste sinn eller fornuft, men i vår underbevisste programmering.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 167, 07.10.20

Om Koronafrykt

Mange, både ungdom og voksne, sliter i dag med Koronafrykt. Noen opplever sågar at det utvikler seg til alvorlig angst. Her kan du lese om hvordan denne angsten styres av vår «stressrespons», og hvordan du selv kan påvirke resultatet.  

Stressresponsen er en del av det autonome nervesystem, som har sin forankring i den eldste og mest primitive delen av hjernen.  Denne delen kalles «reptilhjernen», og sitter helt bakerst mot ryggraden. Dette systemet er i utgangspunktet beregnet å skulle passe på oss og sørge for at vi overlever farer.

Problemet med det autonome nervesystemet er at det ikke har evnen til å tenke. Det handler rett og slett på autopilot, og får sine opplysninger direkte fra våre sanser. Disse opplysningene tolkes så på bakgrunn av våre tidligere erfaringer og opplevelser (persepsjon).  Selv om vår tenkehjerne, som er den fremre delen av hjernen, vet hva som er reell fare og ikke, så er det ikke denne delen av hjernen som styrer stressresponsen.

Stressresponsen som ikke fungerer på bakgrunn av fornuft, vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet. Et eksempel er om vi ser en skummel film, kan vi bli stresset og redde selv om vi vet at det er skuespill. Vårt ubevisste sinn tror at det er virkelighet og løser ut stressresponsen. Det samme skjer hver gang vi tenker negative tanker, hører negative fortellinger/nyheter og ser negative bilder. Helt uten at vi kan styre det så aktiveres vår stressrespons og alle kroppens celler inntar forsvarsmodus. Dersom dette skjer for ofte i hverdagen, kan det føre til ubalanse i det autonome nervesystem.

Rådet er derfor å beskytte seg selv mot den konstante strømmen av negative nyheter rundt Koronapandemien. Bruk fornuften til å vurdere hva som er saklig og viktig informasjon, og hva som er graving i negativt stoff med den hensikt å selge nyheter. Slike negative nyheter bidrar helt ubevisst til å vedlikeholde produksjonen av stresshormoner i kroppen. Konstant stress over tid vil i sin tur kunne føre til både psykiske og fysiske plager. Slikt stress oppleves ofte som en konstant indre uro, og bør tas som et signal til å foreta endring. Da det ikke er lett å få til slike endringer på egenhånd, kan det være lurt å få hjelp av en terapeut som kjenner disse problemene.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut

Artikkel nr. 166, 06.08.20

Tilknytningstraumer

Hvordan kan det være sammenheng mellom angst, depresjon, kroniske smertetilstander og barndomsopplevelser? Kan dette behandles?

Veldig mange som kommer til min klinikk har opplevd følelsesmessig omsorgssvikt.  Ikke alle er klar over dette selv, men de kommer som regel på grunn av angst og depresjon. Når jeg spør om deres barndom, sier de fleste at de har hatt en veldig bra barndom. De hadde både mat, klær og husrom. De hadde foreldre som var snille, og ble aldri slått.

Typisk for de som har hatt slike opplevelser, er at barn ikke selv vet hvilke grunnleggende behov de har. De tror alle at slik jeg har det er det normale. Foreldrene var heller ikke klar over disse behovene for noen tiår siden. Slik de hadde lært å behandle barn, skrev seg fra deres egen oppvekst. I tillegg er det slik at i den tidlige fasen av oppveksten, så er ikke hjernen nok utviklet til å tenke logisk og fornuftig. Barn oppfatter alt de opplever som riktig og sant.

Alt som skal vokse trenger næring. Slik er det også med følelser. For å utvikle positive og gode følelser hos et barn, må barnet oppleve at deres følelser blir ivaretatt på en trygg og varm måte. Dette skjer gjennom anerkjennelse, oppmerksomhet, kjærlighet, trygghet og tilstedeværelse. Det motsatte vil gi barnet følelse av avvisning, ensomhet, seperasjon, utrygghet og ikke være god nok. Dette vil i neste omgang føre til at barnet føler seg engstelig og redd i mange situasjoner.

En slik bakgrunn fører ofte til indre uro og stress, som følger personen gjennom hele livet. Disse følelsene svinger i takt med hvilken livssituasjon man til enhver tid befinner seg i. Det kan våre perioder i livet hvor man ikke merker så mye til denne uroen, mens i andre situasjoner kan det trigges ganske sterkt. I livssituasjoner hvor disse gamle følelsene trigges, kan det hos noen slå ut i form av  angst og depresjon, mens andre får mer kroppslige plager som muskelspenninger og smertetilstander.

Behandling

De metodene jeg benytter for å behandle slike tilstander, er utelukkende rettet mot de bakenforliggende årsakene. Jo mer man klarer å regulere disse følelsene, jo mer vil uroen og stresset dempes. Dette vil igjen føre til at kroppens egne reparasjonssystemer begynner å fungere mer og mer normalt.

Jeg starter alltid med en grundig informasjon om hvordan de følelsesmessige systemene i kroppen fungerer og påvirkes. Dernest er det karlegging av diverse traumer og vonde følelser, som reguleres med hjelp av TFT. Jeg benytter også hypnoterapi som er en meget egnet metode til å påvirke det ubevisste sinn. Klientene får også diverse tips og innføring i stressregulerende metoder som man kan jobbe med på egenhånd.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 165, 27.07.20

Hva kan føre til angst og depresjon

 Dersom jeg blir irettesatt, korrigert og kjeftet på, uten at jeg forstår hvorfor, vil jeg sannsynligvis bli sur, sint og irritert. Selv om de menneskene som gjør dette mot meg kommer med aldri så mange forklaringer, hjelper det ingen ting så lenge jeg ikke forstår hva de mener. Jeg vil føle meg kritisert, avvist, ikke bra nok, og jeg vil ikke føle meg trygg sammen med disse menneskene. Dersom dette gjentar seg dag etter dag over lang tid, og jeg ikke kan bekjempe de eller flykte fra de, må jeg prøve på en eller annen måte å tilpasse meg for å bli akseptert. Som sosiale vesener er vi mennesker avhengige av å være knyttet til et fellesskap, så det vi frykter mest er å bli separert eller utstøtt fra fellesskapet.

Som små barn, under 6-7 års alder, er ennå ikke vårt sinn utviklet til å kunne tenke og forstå logiske og fornuftige forklaringer. I denne perioden styres vi av våre følelser, impulser og sanser. Kjefting og irettesetting i denne perioden, i den hensikt at barnet skal lære, vil virke mot sin hensikt. Det vil kun føre til utrygghet, følelse av kritikk og seperasjon, skadet relasjoner og følelsesliv. Det betyr ikke at barn ikke skal rettledes og veiledes, men det må gjøres på en måte som ikke skader relasjonen til barnet. Barnet er helt avhengig av en god og trygg relasjon for å kunne utvikle sine følelser på en positiv måte.

Både mennesker og dyr har en medfødt evne til å lære av,- ta etter,- og bli som foreldrene. Det er derfor viktigere for oss voksne å være strenge mot oss selv enn med barna. Dårlig oppførsel og utagering hos barn, er ikke et atferdsproblem men et tilknytningsproblem. Barn som har en trygg og god tilknytning, vil som regel være enkle å oppdra og vise versa. En oppvekst som preges i stor grad av disse negative følelsene, vil gi barnet en oppfatning av å ikke være bra nok. Det vil derfor programmeres inn i selvfølelsen, og følge med gjennom hele oppveksten og voksenlivet.

Slike grunnleggende følelser av uro og utrygghet, lagres og huskes av vårt autonome nervesystem. Dette er en mekanisme som skal passe på oss og beskytte oss fra farer og vonde opplevelser. Dersom dette systemet på et eller annet tidspunkt i livet, gjenopplever situasjoner som minner om den utryggheten vi følte i barndommen, vil det utløse stress. Dette er for å få oss til å flykte fra eller kjempe mot problemet. Siden dette er indre følelser og ikke reelle farer, kan vi ikke flykte. Slikt stress vil da ofte kunne utløse både angst og depresjon.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 164, 30.05.20

Når stressresponsen fungerer som den skal

Vår stressrespons er en overlevingsmekanisme som styres av den primitive delen av vår hjerne, reptilhjernen. Det er nøyaktig det samme systemet som de fleste typer dyr er utrustet med. Det som skiller oss mennesker fra dyrene, er at vi i tillegg til dette helautomatiske systemet, også har fått utviklet en tenkehjerne som er smart. Problemet er at denne tenkehjernen ikke er rask nok i situasjoner hvor kroppen er utsatt for en «mulig fare».

Hva ville skjedd dersom et rådyr ute i skogen skulle basert sin eksistens på en tenkende hjerne? Se for deg at det går og beiter i skogen, og plutselig ser det noe som beveger seg mellom trærne. Da begynner det å tenke…:  «kan det være et annet rådyr?, kanskje en elg?, hva om det er en ulv, eller kanskje en jeger…?». Mens dette rådyret står og tenker, kan det risikere å bli spist eller skutt. Da er det mye tryggere med stressresponsen, som uten å tenke reagerer lynraskt, på «mulig» fare.  

Hos oss mennesker er det også slik. Vår stressrespons reagerer helt automatisk på det som oppleves som «mulig fare». Hva det er som dette systemet opplever som «mulig fare», trenger ikke nødvendigvis å være reelle farer. Dette styres av vår persepsjon, som er basert på hva våre sanser opplever og tolker som fare. Hva det er som tolkes som fare, er igjen basert på opplevelser og erfaringer fra tidligere i livet.

Et eksempel på slik reaksjon, kan være at en person reagerer med å flykte ut av et rom på grunn av en edderkopp. Vedkommende vet med sin fornuft at edderkopper ikke er farlige i vår del av verden, med det vet ikke stressresponsen. Den løser derfor ut stress som er så kraftig, at personen ikke har noe annet valg enn å flykte. Grunnen til at stressresponsen tolker dette som en mulig fare, kan for eksempel skyldes barndomsopplevelser om mors negative reaksjon på edderkopper.  Personen selv trenger ikke ha noe bevisst minne om slike opplevelser, men det ubevisste sinnet husker alt, og løser ut stressresponsen.

Feilen ligger derfor ikke i selve systemet, heller ikke i vårt bevisste sinn, men i den bakenforliggende programmeringen av det ubevisste sinn. Det handler med andre ord ikke om vår fornuft, men om våre følelser. Vi som jobber med informasjonspsykologi,  benytter bland annet tankefeltterapi (TFT) for å regulere og endre den informasjonen som ligger lagret i det ubevisste sinn.  Når vi får det ubevisste sinn til å forstå det samme som vår fornuft allerede vet, vil det ikke lenger være noen grunn for stressresponsen til å løse ut stress.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 163, 21.05.20

PERSEPSJON

Dr. Bruce Lipton sier at vi ofte tolker våre omgivelser feil. I den grad vi gjør det, er det på bakgrunn av vår “persepsjon”. Persepsjon betyr hvordan vi ser, oppfatter og tolker våre omgivelser, gjennom våre sanser.  Vår persepsjon er ikke påvirket av realitet eller fornuft. Den styres rett og slett av hva det er vi har i vår bagasje og våre følelser. Dette er årsaken til at to personer kan oppleve nøyaktig samme hendelse, film, foredrag, samtale, etc. og ha vidt forskjellig oppfatning av seansen i ettertid. 

Når vi så vet at vår kropp og våre celler påvirkes av hvordan vi oppfatter våre omgivelser, begynner det virkelig å bli interessant. Vi trenger bare å streife innom en vond tanke, og våre kroppslige fungsjoner påvirkes med en gang. Vi har vel alle opplevd det kjente “suget i magen” bare vi tenker på noe ubehagelig.

Bruce Lipton sier videre at vi er ikke underlagt våre gener. Det er faktisk vi som styrer over de. Gjennom våre tanker og følelser, kan vi påvirke biologien i vår kropp. Vi har til og med innvirkning på om et gen skal slås på eller av (epigenetikk). Nå er det ikke lett for oss oss å kontrollere dette på det bevisste plan, da veldig mye styres via vårt autonome nervesystem (helt underbevisst), men det finnes enkle og naturlige metoder som vi alle kan benytte for å regulere og roe ned stress.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 162, 11.05.20

Likheten mellom vårt ubevisste sinn og en datamaskin

Er det mulig å se på vårt underbevisste sinn som en kraftig datamaskin? Våre øyne som kameraer og våre ører som mikrofoner? Hva det er som styrer og kontrollerer denne datamaskinen, kalles vår persepsjon. Persepsjon betyr hvordan vi (våre kameraer og mikrofoner) oppfatter og tolker våre omgivelser. Dette er igjen basert på hva vi har opplevd tidligere i livet. Med andre ord, vår «programmering». Denne datamaskinen reagerer helt automatisk (vårt autonome nervesystem), på bakgrunn av hva som registreres av kameraene og mikrofonene. Den styrer også størstedelen av våre liv, siden vårt bevisste sinn ofte er opptatt med diverse tanker.

Vårt underbevisste sinn programmeres helt fra vi blir født, mens det bevisste sinnet utvikles først fra vi passerer 6 års alder. Vi er derfor ikke bevisst alt som er programmert inn i vårt sinn, og det er vel også grunnen til at det kalles ubevisst. Når vi så opplever vonde følelser og reaksjoner i kroppen som vi ikke forstår, så er det fordi det er vårt underbevisste sinn som starter en reaksjon på bakgrunn av vår persepsjon.

Jo mer vi forstår og blir bevisst på disse funksjonene, jo bedre vil vi forstå våre egne og andres følelser og reaksjoner. Som psykoterapeut og tankefeltterapeut, legger jeg vekt på både å bevisstgjøre mine klienter om disse funksjonene, samtidig som jeg behandler sterke følelser og traumer med TFT.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH.

Artikkel nr. 161, 07.05.20

Det “skjulte stresset”

Når vi lever med stress, er vår hjerne og kropp i en slags overlevelsesmodus. Stress er et resultat av en primitiv mekanisme i vårt nervesystem, som hovedsakelig er basert på flukt eller kamp (stressrespons). Selv om vi ikke bokstavelig lever i livsfare, har vi likevel daglig mange krav og utfordringer. Disse utfordringene oppfattes av vårt underbevisste sinn, i større eller mindre grad, som om vi skulle vært i fare.

Det som styrer dette, kalles det autonome nervesystem, og det styres helt utenfor vår bevissthet. Der har vi en del som produserer stress (det sympatiske), og en del som skal roe systemet ned igjen straks «faren er over» (det parasympatiske).  Slik mange av oss lever i dag, er vi mer eller mindre konstant i den sympatiske delen av nervesystemet, og vi får da en ubalanse i vårt autonome nervesystem. (Se illustrason, og les mer om “det autonome nervesystem” i artikkel nedenfor).

Mye av de plagene som oppstår i kroppen som et resultat av slik ubalanse, forbindes ikke alltid som stress av den det gjelder. Mange går derfor med slike plager og symptomer uten at de er klar over at det kan være stress som ligger bak. Jeg presiserer kan være, da alle disse symptomene også kan komme fra andre hold. Dersom du imidlertid skulle kjenne igjen mange av disse symptomene som er listet opp nedenfor, er det store muligheter for at det skyldes stress.

Konsentrasjonsvansker, bekymring/uro, søvnforstyrrelser, trykk i hode, svimmelhet, hjertebank, vanskelig å ta avgjørelser, problemer med å kontrollere matinntak, andre typer begjær (sjokolade, godteri, brus, alkohol, etc.), mage tarmproblemer (ofte diarè), dårlig fordøyelse, lav sexlyst, sjelden glad, ensomhetsfølelse, blir lett irritert og sint på sine nærmeste, lite sosial (isolerer seg).

Om man skulle ha flere av disse symptomene, bør man selvfølgelig ta det opp med sin lege. Det viser seg stadig tydeligere gjennom nyere forskning, at langvarig stress er den bakenforliggende årsak til de aller fleste fysiske sykdommer. I tillegg kan det være fornuftig å få hjelp av diverse metoder som virker stimulerende på det parasympatiske nervesystem, og som kan bidra til å få det autonome nervesystem tilbake i balanse. Som psykoterapeut, jobber jeg med bevisstgjøring omkring disse problemene, samt hjelper klienten til å finne de bakenforliggende årsakene. Jeg benytter flere behandlingsmetoder som er helt ufarlige og uten negative bivirkninger, som blant annet TFT, Faster-EFT, Hypnoterapi, Kinesologi, m.m.. Man kan også lære flere metoder som man kan benytte på egenhånd, som er enkle å gjennomføre på daglig basis.

Mer om disse metodene på min hjemmeside:   https://www.farmengaard.no/tjenester/

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 160, 01.05.20

Programmering av vårt sinn

Forskere hevder at 95% av vårt liv styres av det underbevisste sinn. Problemet er bare det at det underbevisste sinn styres ikke av våre tanker. Tankene holder til i det bevisste sinn, og er til daglig opptatt med veldig mye annet enn å styre vårt liv. De er kan for eksempel være opptatt med problemer fra fortiden, eller bekymringer om framtiden, problemer med økonomi, relasjoner, etc. Det bevisste sinn styrer da kun 5% av vårt liv, mens det underbevisste alltid er tilstede her og nå, for å passe på oss.

Hva er det da som styrer vårt underbevisste sinn? Jo, det underbevisste sinn styres av våre programmeringer og erfaringer fra tidligere i livet. Det styres også av hva vi tror og tenker om oss selv. Om vi duger eller ikke.., om vi er gode nok, flinke nok, hva andre tenker og sier om oss, etc, etc. Det kan sammenliknes med en datamaskin. Den kan heller ikke tenke, men styres av det som er programmert inn.

Det som er plantet i vårt ubevisste sinn, er det som vil vokse i våre liv. Om det plantes noe negativt, kan vi ikke forvente at det vokser ut noe positivt. Like lite som vi kan forvente å få pærer når vi har plantet et epletre. Hver gang vår indre stemme snakker til oss selv, sitter det underbevisste sinnet på første benk og lytter. Dersom vi stadig fokuserer på at vi ikke er bra nok, pen nok, flink nok, rik nok, o.s.v., så er det nettopp dette som blir resultatet.

Mange har sikkert opplevd å kjøre fra hjemmet og ut på hovedveien, for så å oppdage at man har sving motsatt retning av den veien man skulle. Da er det eksempel på at det bevisste sinn har fokus på andre ting, mens det underbevisste sinn styrer etter det som er innarbeidet. Dersom man for eksempel ønsker god helse, må man fokusere på sunnhet. Å gå hver dag og bekymre seg for sykdom, vil programmere sykdom inn i det underbevisste sinn. Siden dette sinnet ikke kan tenke selv, tror det at det er sykdom som er målet å jobbe mot.

Energipsykologi er en alternativ behandlingsform, som henvender seg til det underbevisste sinn. Det samme gjelder også hypnoterapi. Slik jeg benytter disse metodene, er å regulere traumer og vonde minner med tapping (TFT/EFT) mens jeg benytter hypnoterapi til å programmere inn i det ubevisste sinn det klienten  ønsker for sitt framtidige liv.

MÅLET ER Å PROGRAMMERE INN I DET UNDERBEVISSTE SINN DET SOM DET BEVISSTE SINNET ØNSKER Å OPPNÅ. DA VIL 100% AV MITT SINN JOBBE FOR Å NÅ MINE MÅL!

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 159, 18.04.20

Enkeltstående og sammensatte traumer

Traumer er et fellesbegrep for livshendelser som har i sterkere eller svakere grad preget vårt følelsesliv. Disse minnene og følelsene er lagret i vårt underbevisste sinn, som styrer størstedelen av vårt liv og vår atferd. Dette skjer via det autonome nervesystem som hovedsakelig styrer og kontrollerer oss gjennom stress.

Dette systemet opererer helt på autopilot, og er ikke tanke,- eller fornuft styrt. Hva er det da som styrer dette systemet? Jo, det autonome nervesystem preges hovedsakelig av opplevelser og hendelser i vårt liv, og denne pregingen fortsetter livet ut. Hensikten med dette nervesystemet er å passe på at vi berger livet i diverse farlige situasjoner. Det er derfor viktig at alle farlige og vonde opplevelser huskes av systemet, som da reagerer spontant når vi kommer opp i liknende situasjoner senere. Da vil systemet sette kroppen i alarmberedskap, og ruste oss for kamp eller flukt. Det er denne situasjonen som vi kjenner som stress.

Det autonome nervesystem preges hovedsakelig på to forskjellige måter. Det ene er gjennom enkeltstående følelsesmessige opplevelser som gjør sterkt inntrykk på oss, og det er dette vi kaller enkeltstående traumer.  Det andre er gjennom negative opplevelser, hendelser og inntrykk som gjentas ofte, men som ikke nødvendigvis trenger å være sterke hver for seg.  Dette kalles derfor sammensatte traumer.

Min erfaring som terapeut er at de enkeltstående traumene er de enkleste å behandle med TFT, og det kan i mange tilfeller gå veldig raskt. De sammensatte traumene er oftest avhengig av et noe lengre behandlingsforløp. Her tar jeg også andre metoder i bruk, som for eksempel hypnoterapi, med mer.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 158, 26.03.20

Hva er sammenhengen mellom stress og immunforsvar?

Ikke alle er klar over dette, men jo mer vi stresser jo dårligere fungerer vårt immunforsvar. Vårt autonome nervesystem er en meget primitiv mekanisme. Når det opplever at kroppen er utsatt for fare, vil det automatisk overføre energi og blod til armer og ben. Dette er for at vi skal være bedre i stand til å flykte eller kjempe. Dette blodet overføres fra indre organer, som blir satt på vent til «faren» er over. Dette er opprinnelig basert på at det handler om en kortsiktig fare, og at systemet skal gå tilbake til normalen strak faren er over.

Mennesker som lever under mer eller mindre kronisk stress, er hele tiden i en «flukt/ kamp modus», og har både redusert immunforsvar, fordøyelse, m.m. Dette er noe vi ikke kontrollerer selv, men som styres helt og holdent av det ubevisste sinn og det autonome nervesystem.  Selv om dette styres helt av det ubevisste, er det fortsatt muligheter til å gjøre noen grep. Det autonome nervesystem er sammensatt av to deler; det sympatiske og det parasympatiske system. Den sympatiske delen omhandler vår stressrespons, og vår flukt eller kamp modus. Den parasympatiske delen er den som skal regulere stresset ned straks faren er over, slik at alle organer kommer tilbake til normal gjenge.

Alle som befinner seg i en slik situasjon, hvor stress og vonde følelser er en stor del av hverdagen, bør absolutt ta noen grep for å regulere dette stresset. Ikke alle er klar over hvordan det er mulig å stimulere det parasympatiske nervesystem for å regulere stress. Vi som jobber med TFT, er opptatt av å regulere traumer og hendelser som trigger det sympatiske nervesystem, samtidig som vi innfører metoder som stimulere det parasympatiske nervesystem.

PS. Se egen artikkel om “Det autonome nervesystem” lengre ned på siden.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 157, 16.03.20

Følte du deg trygg som barn?

Hvordan kan det være slik at folk som har vokst opp i det vi normalt definerer som et «trygt og godt hjem», forteller at de følte seg utrygge, engstelige og ensomme, som barn? En forklaring kan være at det ikke er nok for barn å være trygge. De er avhengig av å føle seg trygge. Hvorfor er det så stor forskjell på dette? Barn som føler sterk og god tilknytning er trygge, mens barn som er usikre på tilknytningen føler utrygghet. Hver gang vi som foreldre hever stemmen og viser sinne ovenfor barnet, tenker vi samtidig i vår fornuft at dette er til barnets beste, og at vi selvfølgelig fortsatt er like glad i barnet. Problemet er bare det at barnet ikke har den samme forståelsen. Det barnet føler i en slik situasjon, er nettopp det motsatte. Hver gang vi hever stemmen og kjefter på barnet, uten å balansere dette med minst like mye kjærlighet, så forsterkes barnets følelse av å ikke være elsket. Det samme skjer også dersom barnet opplever at foreldrene hever stemmen til hverandre.

Helt instinktivt så vet barnet at det ikke er i stand til å klare seg på egenhånd, og er derfor avhengig av å være knyttet til noen. Dette er noe av den sterkeste driften hos både mennesker og alle andre flokkdyr. Straks barnet opplever noe som får det til å tvile på denne tilknytningen, så koples det autonome nervesystemet inn og skaper stress og angst. Dersom barnet opplever mye av dette under oppveksten, vil barnets hjerne automatisk være innstilt på overlevelse fremfor utvikling. Det er på dette stadiet vi utvikler diverse overlevingsmekanismer og strategier, som vil fortsette å prege oss resten av livet.

Hvor sterkt den enkelte blir preget kommer selvfølgelig an på graden av det man har blitt utsatt for. Det man i alle fall kan slå fast med bakgrunn av de senere års forskning, er at alt vi opplever og utsettes for i tidlig barndom blir husket på et underbevisst nivå. Disse minnene vil til enhver tid bidra til å prege vårt autonome nervesystem, som styres helt på autopilot. Det autonome nervesystem er det systemet som styrer og regulerer vår stressrespons (flukt, kamp, frys), og det styrer en stor del av våre liv gjennom følelser.

Jo flere av disse bevisste eller ubevisste traumene vi kan klare å finne fram til og behandle ved hjelp av TFT, jo mer vil det autonome nervesystem komme i balanse. Denne prosessen skjer gjennom henvendelse til følelsene og ofte kan det dukke opp minner og følelser som man ikke selv er klar over at man har. Årsaken til dette ligger i selve navnet,- «vårt ubevisste sinn». Hvorfor mye av dette er utenfor vår bevissthet, skyldes at det er hendelser, erfaringer og programmeringer som ble lagret i vårt sinn før vår bevissthet ble utviklet. Det bevisste sinn, som utgjør våre tanker, vår fornuft, identitet og sjel, begynner ikke å utvikle seg før ca. 6-7 år. Stort sett alle opplevelser fra før denne tid er lagret i det underbevisste sinn, og fortsetter å styre oss gjennom følelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 156, 02.03.20

Når barna sliter psykisk

Dersom barn sliter psykisk eller med dårlig atferd, er det så og si aldri barnets feil. Det er heller ikke riktig å si at det er foreldrenes “feil”, selv om problemet stort sett overføres via foreldrene. Dette med atferd er i stor grad styrt av vårt ubevisste sinn, som igjen har blitt programmert av foreldrenes foreldre, og så videre. “Psykologiske sår er arvelig!”. Selv om vi som foreldre er bevisst feil i vår egen programmering, er det vanskelig å overstyre det ubevisste sinn og vår egen atferd.

Dårlig atferd hos barn, er ikke et atferdsproblem, men et tilknytningsproblem. Som foreldre kan vi aldri legge ansvaret for dårlig tilknytning på barnet. Dersom barnet føler dårlig tilknytning, vil det automatisk føre til utrygghet. Denne utryggheten kan slå ut både i psykiske problemer som for eksempel angst, eller negativ og utagerende atferd. Hva det er som kan få barnet til å føle dårlig tilknytning, har jeg skrevet en del om i tidligere artikler lenger ned på denne siden.

Som foreldre er det viktig at vi er klar over dette, slik at vi kan gripe an slike problemer på en bedre måte. Det vil si at det hjelper ikke å klandre barnet. Dersom vi gjør det, vil sannsynligvis dette bare svekke tilknytningen ytterligere. Dette vil da i neste omgang føre til enda mer av den uønskede atferden. Personlig er jeg helt uenig i at slike problemer skal “løses” med hjelp av medikamenter, selv om dette er den offisielle holdningen. I beste fall kan medisiner ha en positiv effekt på kort sikt, men det vil ikke skape noen varig løsning eller helbredelse. Man har nemlig ikke gjort noe med den bakenforliggende årsaken til problemet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 155, 20.02.20

Psykologiske sår

Når jeg bruker begrepet psykologiske sår, så er dette for å nyansere begrepet barndomstraumer. Ordet traume betyr egentlig skade/sår, og kan brukes både i fysisk og psykisk sammenheng. Jeg har imidlertid en følelse av at de fleste oppfatter traumer som noe mye mer alvorlig. Jeg velger derfor å bruke psykologiske sår om forhold som ikke er av en så alvorlig karakter, men som fortsatt har satt sine tydelige spor i følelseslivet.

Hva er det hovedsakelig som fører til slike sår? Jo, alle forhold av fysisk eller psykisk karakter, som kan få barnet til å tvile på at det er elsket eller verdsatt. Når det gjelder fysisk vonde opplevelser som barn blir utsatt for, så vil den fysiske smerten gå over ganske fort. Det som sitter igjen, er de psykologiske sårene som oppstår gjennom følelsen av å ikke bli vedsatt eller elsket. Slike sår kan imidlertid også oppstå uten at det behøver å foreligge noe fysisk. Det kan for eksempel skje dersom barnet ofte føler seg avvist, mye kjefting, korrigering eller mangel på anerkjennelse, uten at dette blir oppveiet med tilsvarende mengde kjærlighet.

Jeg opplever ofte pasienter som sier at de har hatt en fin barndom og oppvekst, men likevel sliter med angst og stress. Det de da først og fremst tenker på, er det fysiske. De hadde det de trang av både mat, klær, hus og ellers «ryddige forhold». Opplevelser eller mangler på det følelsesmessige plan, er som regel noe vi opplever som «slik det skal være». Som barn har man ingen referansepunkter eller bevisst forståelse av hva som er det optimale. Man har stort sett følelsen av at «slik jeg har det er slik det skal være».

Mange opplever likevel å sitte igjen med en følelse av utrygghet fra sin barndom. Dette skyldes som regel at man ikke følte seg 100% trygg på tilknytningen og kjærligheten til sine foreldre. Barn vil aldri føle seg trygge ved bare å vite at foreldrene er glade i dem, de er avhengige av å føle denne kjærligheten. Dersom barn ikke stadig blir overbevist om foreldrenes kjærlighet, vil de automatisk føle en større eller mindre grad av utrygghet. Denne utryggheten vil sette sine spor i barnet i form av psykologiske sår. Det studier viser i dag, er at psykologiske sår er arvelig, og at de ofte føres videre fra tidligere generasjoner.  

Det som er viktig å vite er at alt dette som er beskrevet her, skjer på det ubevisste plan. Det er slik den primitive delen av vår hjerne fungerer, og styrer oss både som foreldre og barn. Det er vårt ubevisste sinn som styrer våre følelser, og det styrer igjen minst 95% av vårt liv.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 154, 18.01.20

Persepsjon og angst

Persepsjon er et uttrykk som kanskje ikke er like kjent for alle.  Dette ordet er ikke så helt enkelt å forklare, men på Wikipedia står det: «innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon».  Med andre ord slik vi oppfatter og tolker sanseinntrykkene fra livet rundt oss. Dette er forskjellig fra person til person, og er basert på opplevelser og minner fra tidligere i livet.

Det er faktisk slik at våre omgivelser til enhver tid er så spekket med inntrykk, at vårt bevisste sinn ikke klarer å ta inn og registrere på langt nær alt.  Det vil si; vår underbevissthet registrerer alt, mens vårt bevisste sinn ikke har på langt nær den samme kapasiteten.  Hvorfor er dette relevant, og hvilken betydning har det?  Jo, det betyr at vi til daglig må sile bort mye informasjon. Det vårt bevisste sinn registrerer, er det vi har fokus på.

Et eksempel på dette: Du sitter på et podie i en sal med 100 mennesker. Du blir bedt om å se over forsamlingen, og telle hvor mange som har røde plagg på overkroppen. Du tar et overblikk, og registrerer at det er 20 mennesker. Når du så får spørsmålet om hvor mange som hadde noe i blått, så kan du ikke svare på dette. Vårt underbevisste sinn derimot har registrert alt av farger og antall i løpet av sekunder. Problemet er bare det at vårt bevisste sinn ikke har tilgang til denne informasjonen.

Dette eksempelet er ment å skulle forklare hvorfor en person med angst ikke alltid forstår hva det er som utløser angsten. Det typiske for angst, er at et anfall kan komme når man minst aner det, uten at man forstår hvorfor. Slik jeg tenker er at det er en kombinasjon av det autonome nervesystem og vår persepsjon, som egentlig sliter med «feilprogrammering». Hendelser og traumer fra tidlig i livet, som vi helst ikke burde ha opplevd. Dette kaller jeg feilprogrammering, som resulterer i at man kan få angst i situasjoner hvor det egentlig ikke er noen reell fare. Årsaken til at vi ikke forstår denne sammenhengen, skyldes at alt dette styres av vårt ubevisste sinn (autopilot).

Måten jeg behandler slike problemer, er å kartlegge hva denne feilprogrammeringen fra barndommen kan bestå av. Bli kjent med, og få regulert disse følelsene, gjennom diverse metoder som stimulerer vagusnerven og den parasympatiske delen av det autonome nervesystem (ref. min artikkel 13.01. om det autonome nervesystem). Jeg benytter da blant annet behandlingsmetoder som TFT og hypnoterapi, samt lærer pasienten noen metoder som man kan praktisere selv (f.eks. meditasjon og pusteøvelser). Det overordnede målet er å gjenskape balanse i det autonome nervesystem, slik at det blir likevekt mellom stress og ro i kroppen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 153, 13.01.20

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Det autonome nervesystem er det systemet som utgjør selve grunnmuren i våre følelser. Det styres av den primitive delen av hjernen, så vi har ingen kontroll over dette. Enkelt forklart så kan vi se for oss at det består av to søyler. Den ene kalles sympaticus og den andre parasympaticus. Den første sørger for at stresset øker, mens den andre skal regulere stresset ned. Sympaticus eller den sympatiske delen, kalles også vår stressrespons. Dette systemet er skapt for å passe på oss i farlige situasjoner. Det sørger for å produsere stress, slik at vi skal bli bedre i stand til å flykte fra, eller bekjempe farer. Straks faren er over, koples parasympatikus eller den parasympatiske delen inn. Denne delen skal sørge for at stresset roer seg ned, og kroppen går tilbake til sine normale funksjoner.

Dette er egentlig et veldig bra system, som fungerer veldig bra så lenge det er i balanse. Problemet som mange sliter med derimot, er at de har ubalanse i det autonome nervesystem. Det vil si at den sympatiske delen hele tiden produserer stress og den parasympatiske delen klarer ikke å regulere dette.  Det er dette som kalles kronisk stress, og som over tid vil kunne føre til både psykiske og fysiske sykdommer. Årsakene til denne tilstanden, ligger som regel helt tilbake i barndommen. Dersom man opplever mye redsel og utrygghet i barndommen, vil dette lagres i den ubevisste delen av vår hukommelse. Disse følelsene vil kunne trigges av hendelser og opplevelser senere i livet, som vil få det autonome nervesystem til å løse ut stress.

Siden dette systemet fungerer helt på autopilot, har vi ingen mulighet til å styre dette med vårt bevisste sinn eller vår fornuft. Mange er ikke klar over dette, og tror derfor at det bare er å «ta seg sammen». Selve systemet er overhodet ikke smart, men fungerer helt og holdent på bakgrunn av hva som har blitt «programmert inn» i barndommen. Jo mere traumer, frykt og utrygghet vi har opplevd i barndommen, desto større ubalanse i det autonome nervesystem. Vanlige metoder for å avlære barn dårlig atferd, har gjerne vært kjefting eller diverse straffetiltak. Noen kan også benytte skuffelse eller å bli lei seg, dersom barnet gjør feil. Dette danner så et mønster i det autonome nervesystem, som gjør at vi reagerer med stress i situasjoner som kan minne om disse tidlige opplevelsene.

Det vi frykter mest som barn, er ikke straffetiltakene i seg selv, men derimot frykten for at dette skal føre til separasjon fra den tilknytningen vi er helt avhengig av.  Selvfølgelig vil denne frykten ofte føre til at hensikten oppnås. Nemlig at barnet slutter med den negative atferden. Det man ikke var klar over i tidligere tider, var at man i tillegg til å få «snille barn» også programmerte det autonome nervesystem til å «forsvare kroppen» mot disse negative følelsene. Grunnen til at så mange i dag blir stresset når de har mye å gjøre, er jo nettopp frykten for å ikke være bra nok eller ikke strekke til.

I min praksis som terapeut, jobber jeg på den ene siden med kartlegging og bevisstgjøring, for at pasienten skal bli best mulig kjent med og forstå hvordan dette systemet virker. På den andre siden benytter jeg forskjellige metoder som bidrar til å stimulere den parasympatiske delen. Jeg lærer også pasientene metoder som de kan benytte på egenhånd. Målet er hele tiden å gjenopprette balansen i det autonome nervesystem, slik at forholdet mellom stress/uro og avspenning/ro, blir mere likt. Straks denne balansen blir gjenopprettet, vil kroppens egne systemer for å holde oss friske, begynne å virke som de skal.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel nr. 152, 04.01.20

TILKNYTNINGSMODELLER,-  på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen

Vertikal tilknytning.

I tidligere tider vokste barn opp i storfamilier. Deres tiknytningspersoner var da i tillegg til mor og far, onkler, tanter og besteforeldre. Vi kan kalle dette en vertikal tilknytningsmodell. De personene som barn knytter seg mest til, er gjerne de som de tilbringer mest tid sammen med.  Det er også slik at dette er de personene som blir barnets forbilder, og som de ser opp til og lærer av. Det er gjennom å se på de voksne at barna lærer hvordan de skal bli som voksen. Disse blir også de personene som skal representere barnets trygghet.  Følelsen av trygghet er helt avgjørende for at barnet skal utvikle seg i positiv retning, og ikke minst når de etter hvert skal ut og møte andre mennesker.

Dersom tilknytningen er god, vil barn stort sett være lett å lede og oppdra. De ønsker i utgangspunktet å tilfredsstille sine tilknytningspersoner, da de helt instinktivt vet at de er avhengige av å opprettholde denne gode tilknytningen. Dersom tilknytningen ikke er helt bra, og barnet føler større eller mindre grad av følelsesmessig separasjon, vil dette kunne utløse uønsket atferd hos barnet. Dårlig atferd trenger derfor ikke være et atferdsproblem, men et relasjonsproblem. Hva det er som kan føre til at barn føler seg separert, trenger ikke nødvendigvis å være store alvorlige saker. Det kan være overdreven korrigering, kjefting, ikke bli sett eller hørt, for lite tid sammen, avvisning, mangel på anerkjennelse, med mer. Det er viktig å huske på at små barn ikke påvirkes av hva det blir fortalt, men av hva det føler. Det betyr ikke at barn ikke skal korrigeres, men all korreksjon og irettesettelser, bør foregå på en slik måte at det ikke svekker tilknytningen.

Horisontal tilknytning.

I de senere generasjoner har samfunnsutviklingen gått i en retning som gradvis har ført til at tilknytningen hos barn har blitt mer og mer horisontal. Små barn opplever i stadig større grad å bli separert fra sine nærmeste tilknytningspersoner. Storfamilien er oppløst og stadig fler og fler kjernefamilier går i oppløsning. Foreldre er stort sett i jobb store deler av dagen. Barna vokser opp i barnehager, hvor de stor del av tiden må forholde seg til sine jevnaldrende. Det som har skjedd i den senere tid, er at det er de jevnaldrende som barn er mest knyttet til. Ikke rart det da blir problemer i samfunnet, når barn skal lære av barn. De vil da i større grad ta etter hverandre og gjøre alt for å opprettholde denne tilknytningen.

Siden dette er en mye mer utrygg tilknytningsform, må de jobbe desto mer for å opprettholde denne  (bli likt). Måten barn og ungdom jobber for å opprettholde tilknytningen til sine jevnaldrende, er gjennom å ha de «riktige» klærne, frisyren, språket, holdningen, etc. Etter hvert som denne tilknytningen blir sterkere, er det ofte vanskeligere for de voksne å trenge gjennom. Både foreldre og lærere sliter med dette i dag, og ofte resulterer det i at det er de voksne som tilpasser seg de unge.

Tilknytning er et grunnleggende viktig behov for både mennesker og andre flokkdyr. Dersom primærtilknytningen er til venner på samme alder, betyr det at barn og unge er meget sårbare for mobbing og utestenging. De som derimot har en god og trygg tilknytning til hjemmet og foreldrene, vil ikke være på langt nær like sårbare.

«Generasjon prestasjon»

Hvordan kan så denne forklaringen henge sammen med det faktum at ungdom i dag er både snillere og flinkere enn for noen generasjoner tilbake, men samtidig har mye større problemer med sine følelser? Min teori er at det er et utslag av den effekten vi kaller «flink pike syndrom». Siden foreldre i dag stort sett er både snille og oppofrende ovenfor sine barn, har de unge ingen grunn til å opponere mot foreldrene. Derimot så vil de helt underbevisst, og helt automatisk, jobbe intenst for å oppnå foreldrenes gunst, og gjenopprette den gode tilknytningen. Denne atferden styres helt og holdent av vårt ubevisste sinn, det autonome nervesystem, og er ikke bevisst eller viljestyrt. Det betyr at de unge ikke selv er klar over disse problemene, og kan heller ikke kontrollere eller styre de. Det samme gjelder i stor grad foreldrene, som stort sett er opptatt av å gjøre så godt de kan.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNHL

Artikkel nr. 151, 30.11.19

«Psykiske problemer og plager, er tegn på at noe virker som det skal…»

Det autonome nervesystem er en primitiv mekanisme som styres helt på autopilot. Det hører til i den eldste delen av hjernen (reptilhjernen) og er overhodet ikke smart, men meget rask. Den kan sammenliknes med en kraftig datamaskin, som får med seg alt som foregår rundt oss.  Dette registreres via våre sanser, som om våre øyne var kameraer og ørene mikrofoner, etc. Denne «datamaskinen» registrerer, oppfatter og husker mye mer enn hva vår tenkende, bevisste hjerne får med seg.

Siden dette systemet på det meste fungerer på autopilot og at mye foregår uten at vårt bevisste sinn er involvert, kaller vi dette underbevissthet. Hensikten med systemer er å fungere som en overlevingsmekanisme i forhold til farlige situasjoner. Det er derfor viktig at den fungerer raskt og ikke involverer tankevirksomhet, da dette ofte kan ta for lang tid. Mange hendelser krever lynrask reaksjon, som for eksempel om vi sklir på glatt underlag når vi går eller noe kommer ut i veien foran bilen mens vi kjører.

En slik datamaskin som overhodet ikke er smart, trenger noen programmer å styre etter. De viktigste overlevings mekanismene blir derfor programmert inn i våre første leveår. Disse programmene blir i stor grad påvirket av det miljøet vi vokser opp i, siden det er dette miljøet vi i stort sett kommer til å leve videre i (persepsjon). Det er derfor så viselig innrettet at små barn ikke har evnen til å tenke selv, men er veldig mottakelig fra alt som kommer fra de personene de er tilknyttet. Hjernen til små barn fungerer i samme modus som når en voksen person er under hypnose (thetafasen).

Når dette systemet  ikke reagerer slik som forventet eller ønskelig, er det ikke fordi det er noe galt med systemet, men med programmeringen. Dersom det er feil i programmeringen, blir det også feil i resultatet. Siden feilen ikke ligger i fornuften, er det heller ikke hensiktsmessig å snakke til denne delen av hjernen. Det er det underbevisste autonome nervesystemet som kontrollerer følelsene, så det er hit vi må henvende oss. Både TFT og hypnoterapi er metoder som stimulerer den delen av det autonome nervesystemet, som skal bidra til å regulere stress (parasympaticus, vagusnerven).

Dersom vårt ubevisste minne er programmert med følelsen utrygghet fra vår oppvekst, vil dette påvirke vår stressrespons og skape uro og angst senere i livet. Hva som skjer i kroppen dersom våre celler er mer i forsvarsmodus enn i arbeidsmodus, kan jo alle og enhver tenke seg. Dette vil påvirke både følelseslivet, som igjen styrer atferden, og det vil påvirke vår fysiske helse.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefelttterapeut MNLH