Som foreldre sitter vi med nøkkelen til å enten gi våre barn god eller dårlig selvtillit.  Mange av oss er ikke klar over hvilke mekanismer som gjelder for å oppnå det ene eller det andre. Mange foreldre har fokus på at de på kortest mulig tid skal «lære» sine barn å oppføre seg pent. Dersom man er av den litt utålmodige typen, kan det fort skje at man forventer resultater av sin oppdragelse litt for fort. Våre vaner er forankret i underbevisstheten, og tar tid å få innarbeidet. Vår underbevissthet lærer nemlig gjennom erfaringer og gjentagelser. Som foreldre har lett for å overvurdere våre barns bevissthet, og bruker verbale metoder for innlæring. Jeg tror mange kjenner seg igjen i utsagnet «hvor mange ganger har jeg ikke sagt at….»?

 Siden den verbale opplæring henvender seg til bevisstheten, og det egentlig er underbevisstheten som er målet, så har vi som foreldre feilet uten å være klar over det. Vi oppfatter derfor at det er barnet som rett og slett er ulydig. På bakgrunn av denne missforståelsen, som forøvrig har utgangspunkt i vår egen programmering/ opplæring, kan vi lett reagere negativt på barnets respons. Dersom vi på bakgrunn av dette iverksetter diverse straffereaksjoner, vil dette ikke bli forstått av barnet. I stedet for å ha en oppdragende effekt, har dette i stedet en nedbrytende effekt. Dersom dette blir et gjentagende tema, vil barnet kunne oppfatte at det ikke er bra nok, at det ikke svarer til forventningene, at det ikke er noe flink, og i verste fall at ingen er noe glad i meg.

 Et barn som opplever for mye av dette i sin oppvekst, ender opp med en dårlig selvtillit. Dårlig selvtillit kan variere i styrke. To faktorer som spiller inn, er at vi har forskjellig tåleevne/ sesitivitet fra fødselen av, og styrkegraden av den negative pregingen. Det som er et faktum, er at de aller fleste som sliter med vonde følelser og psykiske plager senere i livet, sliter også med dårlig selvtillit.

Tom E. Myrbråten, traume,- og tankefeltterapeut