Artikler/blogg

På denne siden vil jeg fortløpende legge ut legge ut både nye artikler og noen av de ca. 150 artiklene fra min blogg energipsykologi.blogg.no som jeg ikke lenger har tenkt å vedlikeholde.

Artikkel 18.01.20

Persepsjon og angst

Persepsjon er et uttrykk som kanskje ikke er like kjent for alle.  Dette ordet er ikke så helt enkelt å forklare, men på Wikipedia står det: «innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon».  Med andre ord slik vi oppfatter og tolker sanseinntrykkene fra livet rundt oss. Dette er forskjellig fra person til person, og er basert på opplevelser og minner fra tidligere i livet.

Det er faktisk slik at våre omgivelser til enhver tid er så spekket med inntrykk, at vårt bevisste sinn ikke klarer å ta inn og registrere på langt nær alt.  Det vil si; vår underbevissthet registrerer alt, mens vårt bevisste sinn ikke har på langt nær den samme kapasiteten.  Hvorfor er dette relevant, og hvilken betydning har det?  Jo, det betyr at vi til daglig må sile bort mye informasjon. Det vårt bevisste sinn registrerer, er det vi har fokus på.

Et eksempel på dette: Du sitter på et podie i en sal med 100 mennesker. Du blir bedt om å se over forsamlingen, og telle hvor mange som har røde plagg på overkroppen. Du tar et overblikk, og registrerer at det er 20 mennesker. Når du så får spørsmålet om hvor mange som hadde noe i blått, så kan du ikke svare på dette. Vårt underbevisste sinn derimot har registrert alt av farger og antall i løpet av sekunder. Problemet er bare det at vårt bevisste sinn ikke har tilgang til denne informasjonen.

Dette eksempelet er ment å skulle forklare hvorfor en person med angst ikke alltid forstår hva det er som utløser angsten. Det typiske for angst, er at et anfall kan komme når man minst aner det, uten at man forstår hvorfor. Slik jeg tenker er at det er en kombinasjon av det autonome nervesystem og vår persepsjon, som egentlig sliter med «feilprogrammering». Hendelser og traumer fra tidlig i livet, som vi helst ikke burde ha opplevd. Dette kaller jeg feilprogrammering, som resulterer i at man kan få angst i situasjoner hvor det egentlig ikke er noen reell fare. Årsaken til at vi ikke forstår denne sammenhengen, skyldes at alt dette styres av vårt ubevisste sinn (autopilot).

Måten jeg behandler slike problemer, er å kartlegge hva denne feilprogrammeringen fra barndommen kan bestå av. Bli kjent med, og få regulert disse følelsene, gjennom diverse metoder som stimulerer vagusnerven og den parasympatiske delen av det autonome nervesystem (ref. min artikkel 13.01. om det autonome nervesystem). Jeg benytter da blant annet behandlingsmetoder som TFT og hypnoterapi, samt lærer pasienten noen metoder som man kan praktisere selv (f.eks. meditasjon og pusteøvelser). Det overordnede målet er å gjenskape balanse i det autonome nervesystem, slik at det blir likevekt mellom stress og ro i kroppen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 13.01.20

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Det autonome nervesystem er det systemet som utgjør selve grunnmuren i våre følelser. Det styres av den primitive delen av hjernen, så vi har ingen kontroll over dette. Enkelt forklart så kan vi se for oss at det består av to søyler. Den ene kalles sympaticus og den andre parasympaticus. Den første sørger for at stresset øker, mens den andre skal regulere stresset ned. Sympaticus eller den sympatiske delen, kalles også vår stressrespons. Dette systemet er skapt for å passe på oss i farlige situasjoner. Det sørger for å produsere stress, slik at vi skal bli bedre i stand til å flykte fra, eller bekjempe farer. Straks faren er over, koples parasympatikus eller den parasympatiske delen inn. Denne delen skal sørge for at stresset roer seg ned, og kroppen går tilbake til sine normale funksjoner.

Dette er egentlig et veldig bra system, som fungerer veldig bra så lenge det er i balanse. Problemet som mange sliter med derimot, er at de har ubalanse i det autonome nervesystem. Det vil si at den sympatiske delen hele tiden produserer stress og den parasympatiske delen klarer ikke å regulere dette.  Det er dette som kalles kronisk stress, og som over tid vil kunne føre til både psykiske og fysiske sykdommer. Årsakene til denne tilstanden, ligger som regel helt tilbake i barndommen. Dersom man opplever mye redsel og utrygghet i barndommen, vil dette lagres i den ubevisste delen av vår hukommelse. Disse følelsene vil kunne trigges av hendelser og opplevelser senere i livet, som vil få det autonome nervesystem til å løse ut stress.

Siden dette systemet fungerer helt på autopilot, har vi ingen mulighet til å styre dette med vårt bevisste sinn eller vår fornuft. Mange er ikke klar over dette, og tror derfor at det bare er å «ta seg sammen». Selve systemet er overhodet ikke smart, men fungerer helt og holdent på bakgrunn av hva som har blitt «programmert inn» i barndommen. Jo mere traumer, frykt og utrygghet vi har opplevd i barndommen, desto større ubalanse i det autonome nervesystem. Vanlige metoder for å avlære barn dårlig atferd, har gjerne vært kjefting eller diverse straffetiltak. Noen kan også benytte skuffelse eller å bli lei seg, dersom barnet gjør feil. Dette danner så et mønster i det autonome nervesystem, som gjør at vi reagerer med stress i situasjoner som kan minne om disse tidlige opplevelsene.

Det vi frykter mest som barn, er ikke straffetiltakene i seg selv, men derimot frykten for at dette skal føre til separasjon fra den tilknytningen vi er helt avhengig av.  Selvfølgelig vil denne frykten ofte føre til at hensikten oppnås. Nemlig at barnet slutter med den negative atferden. Det man ikke var klar over i tidligere tider, var at man i tillegg til å få «snille barn» også programmerte det autonome nervesystem til å «forsvare kroppen» mot disse negative følelsene. Grunnen til at så mange i dag blir stresset når de har mye å gjøre, er jo nettopp frykten for å ikke være bra nok eller ikke strekke til.

I min praksis som terapeut, jobber jeg på den ene siden med kartlegging og bevisstgjøring, for at pasienten skal bli best mulig kjent med og forstå hvordan dette systemet virker. På den andre siden benytter jeg forskjellige metoder som bidrar til å stimulere den parasympatiske delen. Jeg lærer også pasientene metoder som de kan benytte på egenhånd. Målet er hele tiden å gjenopprette balansen i det autonome nervesystem, slik at forholdet mellom stress/uro og avspenning/ro, blir mere likt. Straks denne balansen blir gjenopprettet, vil kroppens egne systemer for å holde oss friske, begynne å virke som de skal.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 04.01.20

TILKNYTNINGSMODELLER,-  på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen

Vertikal tilknytning.

I tidligere tider vokste barn opp i storfamilier. Deres tiknytningspersoner var da i tillegg til mor og far, onkler, tanter og besteforeldre. Vi kan kalle dette en vertikal tilknytningsmodell. De personene som barn knytter seg mest til, er gjerne de som de tilbringer mest tid sammen med.  Det er også slik at dette er de personene som blir barnets forbilder, og som de ser opp til og lærer av. Det er gjennom å se på de voksne at barna lærer hvordan de skal bli som voksen. Disse blir også de personene som skal representere barnets trygghet.  Følelsen av trygghet er helt avgjørende for at barnet skal utvikle seg i positiv retning, og ikke minst når de etter hvert skal ut og møte andre mennesker.

Dersom tilknytningen er god, vil barn stort sett være lett å lede og oppdra. De ønsker i utgangspunktet å tilfredsstille sine tilknytningspersoner, da de helt instinktivt vet at de er avhengige av å opprettholde denne gode tilknytningen. Dersom tilknytningen ikke er helt bra, og barnet føler større eller mindre grad av følelsesmessig separasjon, vil dette kunne utløse uønsket atferd hos barnet. Dårlig atferd trenger derfor ikke være et atferdsproblem, men et relasjonsproblem. Hva det er som kan føre til at barn føler seg separert, trenger ikke nødvendigvis å være store alvorlige saker. Det kan være overdreven korrigering, kjefting, ikke bli sett eller hørt, for lite tid sammen, avvisning, mangel på anerkjennelse, med mer. Det er viktig å huske på at små barn ikke påvirkes av hva det blir fortalt, men av hva det føler. Det betyr ikke at barn ikke skal korrigeres, men all korreksjon og irettesettelser, bør foregå på en slik måte at det ikke svekker tilknytningen.

Horisontal tilknytning.

I de senere generasjoner har samfunnsutviklingen gått i en retning som gradvis har ført til at tilknytningen hos barn har blitt mer og mer horisontal. Små barn opplever i stadig større grad å bli separert fra sine nærmeste tilknytningspersoner. Storfamilien er oppløst og stadig fler og fler kjernefamilier går i oppløsning. Foreldre er stort sett i jobb store deler av dagen. Barna vokser opp i barnehager, hvor de stor del av tiden må forholde seg til sine jevnaldrende. Det som har skjedd i den senere tid, er at det er de jevnaldrende som barn er mest knyttet til. Ikke rart det da blir problemer i samfunnet, når barn skal lære av barn. De vil da i større grad ta etter hverandre og gjøre alt for å opprettholde denne tilknytningen.

Siden dette er en mye mer utrygg tilknytningsform, må de jobbe desto mer for å opprettholde denne  (bli likt). Måten barn og ungdom jobber for å opprettholde tilknytningen til sine jevnaldrende, er gjennom å ha de «riktige» klærne, frisyren, språket, holdningen, etc. Etter hvert som denne tilknytningen blir sterkere, er det ofte vanskeligere for de voksne å trenge gjennom. Både foreldre og lærere sliter med dette i dag, og ofte resulterer det i at det er de voksne som tilpasser seg de unge.

Tilknytning er et grunnleggende viktig behov for både mennesker og andre flokkdyr. Dersom primærtilknytningen er til venner på samme alder, betyr det at barn og unge er meget sårbare for mobbing og utestenging. De som derimot har en god og trygg tilknytning til hjemmet og foreldrene, vil ikke være på langt nær like sårbare.

«Generasjon prestasjon»

Hvordan kan så denne forklaringen henge sammen med det faktum at ungdom i dag er både snillere og flinkere enn for noen generasjoner tilbake, men samtidig har mye større problemer med sine følelser? Min teori er at det er et utslag av den effekten vi kaller «flink pike syndrom». Siden foreldre i dag stort sett er både snille og oppofrende ovenfor sine barn, har de unge ingen grunn til å opponere mot foreldrene. Derimot så vil de helt underbevisst, og helt automatisk, jobbe intenst for å oppnå foreldrenes gunst, og gjenopprette den gode tilknytningen. Denne atferden styres helt og holdent av vårt ubevisste sinn, det autonome nervesystem, og er ikke bevisst eller viljestyrt. Det betyr at de unge ikke selv er klar over disse problemene, og kan heller ikke kontrollere eller styre de. Det samme gjelder i stor grad foreldrene, som stort sett er opptatt av å gjøre så godt de kan.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNHL

Artikkel 30.11.19

«Psykiske problemer og plager, er tegn på at noe virker som det skal…»

Det autonome nervesystem er en primitiv mekanisme som styres helt på autopilot. Det hører til i den eldste delen av hjernen (reptilhjernen) og er overhodet ikke smart, men meget rask. Den kan sammenliknes med en kraftig datamaskin, som får med seg alt som foregår rundt oss.  Dette registreres via våre sanser, som om våre øyne var kameraer og ørene mikrofoner, etc. Denne «datamaskinen» registrerer, oppfatter og husker mye mer enn hva vår tenkende, bevisste hjerne får med seg.

Siden dette systemet på det meste fungerer på autopilot og at mye foregår uten at vårt bevisste sinn er involvert, kaller vi dette underbevissthet. Hensikten med systemer er å fungere som en overlevingsmekanisme i forhold til farlige situasjoner. Det er derfor viktig at den fungerer raskt og ikke involverer tankevirksomhet, da dette ofte kan ta for lang tid. Mange hendelser krever lynrask reaksjon, som for eksempel om vi sklir på glatt underlag når vi går eller noe kommer ut i veien foran bilen mens vi kjører.

En slik datamaskin som overhodet ikke er smart, trenger noen programmer å styre etter. De viktigste overlevings mekanismene blir derfor programmert inn i våre første leveår. Disse programmene blir i stor grad påvirket av det miljøet vi vokser opp i, siden det er dette miljøet vi i stort sett kommer til å leve videre i (persepsjon). Det er derfor så viselig innrettet at små barn ikke har evnen til å tenke selv, men er veldig mottakelig fra alt som kommer fra de personene de er tilknyttet. Hjernen til små barn fungerer i samme modus som når en voksen person er under hypnose (thetafasen).

Når dette systemet  ikke reagerer slik som forventet eller ønskelig, er det ikke fordi det er noe galt med systemet, men med programmeringen. Dersom det er feil i programmeringen, blir det også feil i resultatet. Siden feilen ikke ligger i fornuften, er det heller ikke hensiktsmessig å snakke til denne delen av hjernen. Det er det underbevisste autonome nervesystemet som kontrollerer følelsene, så det er hit vi må henvende oss. Både TFT og hypnoterapi er metoder som stimulerer den delen av det autonome nervesystemet, som skal bidra til å regulere stress (parasympaticus, vagusnerven).

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefelttterapeut MNLH