Artikler/blogg

På denne siden vil jeg fortløpende legge ut legge ut både nye artikler og noen av de ca. 150 artiklene fra min blogg energipsykologi.blogg.no som jeg ikke lenger har tenkt å vedlikeholde.

Flere atikler etterhverandre nedover på denne siden.

Artikkel 06.08.20

Tilknytningstraumer

Hvordan kan det være sammenheng mellom angst, depresjon, kroniske smertetilstander og barndomsopplevelser? Kan dette behandles?

Veldig mange som kommer til min klinikk har opplevd følelsesmessig omsorgssvikt.  Ikke alle er klar over dette selv, men de kommer som regel på grunn av angst og depresjon. Når jeg spør om deres barndom, sier de fleste at de har hatt en veldig bra barndom. De hadde både mat, klær og husrom. De hadde foreldre som var snille, og ble aldri slått.

Typisk for de som har hatt slike opplevelser, er at barn ikke selv vet hvilke grunnleggende behov de har. De tror alle at slik jeg har det er det normale. Foreldrene var heller ikke klar over disse behovene for noen tiår siden. Slik de hadde lært å behandle barn, skrev seg fra deres egen oppvekst. I tillegg er det slik at i den tidlige fasen av oppveksten, så er ikke hjernen nok utviklet til å tenke logisk og fornuftig. Barn oppfatter alt de opplever som riktig og sant.

Alt som skal vokse trenger næring. Slik er det også med følelser. For å utvikle positive og gode følelser hos et barn, må barnet oppleve at deres følelser blir ivaretatt på en trygg og varm måte. Dette skjer gjennom anerkjennelse, oppmerksomhet, kjærlighet, trygghet og tilstedeværelse. Det motsatte vil gi barnet følelse av avvisning, ensomhet, seperasjon, utrygghet og ikke være god nok. Dette vil i neste omgang føre til at barnet føler seg engstelig og redd i mange situasjoner.

En slik bakgrunn fører ofte til indre uro og stress, som følger personen gjennom hele livet. Disse følelsene svinger i takt med hvilken livssituasjon man til enhver tid befinner seg i. Det kan våre perioder i livet hvor man ikke merker så mye til denne uroen, mens i andre situasjoner kan det trigges ganske sterkt. I livssituasjoner hvor disse gamle følelsene trigges, kan det hos noen slå ut i form av  angst og depresjon, mens andre får mer kroppslige plager som muskelspenninger og smertetilstander.

Behandling

De metodene jeg benytter for å behandle slike tilstander, er utelukkende rettet mot de bakenforliggende årsakene. Jo mer man klarer å regulere disse følelsene, jo mer vil uroen og stresset dempes. Dette vil igjen føre til at kroppens egne reparasjonssystemer begynner å fungere mer og mer normalt.

Jeg starter alltid med en grundig informasjon om hvordan de følelsesmessige systemene i kroppen fungerer og påvirkes. Dernest er det karlegging av diverse traumer og vonde følelser, som reguleres med hjelp av TFT. Jeg benytter også hypnoterapi som er en meget egnet metode til å påvirke det ubevisste sinn. Klientene får også diverse tips og innføring i stressregulerende metoder som man kan jobbe med på egenhånd.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 27.07.20

Hva kan føre til angst og depresjon

 Dersom jeg blir irettesatt, korrigert og kjeftet på, uten at jeg forstår hvorfor, vil jeg sannsynligvis bli sur, sint og irritert. Selv om de menneskene som gjør dette mot meg kommer med aldri så mange forklaringer, hjelper det ingen ting så lenge jeg ikke forstår hva de mener. Jeg vil føle meg kritisert, avvist, ikke bra nok, og jeg vil ikke føle meg trygg sammen med disse menneskene. Dersom dette gjentar seg dag etter dag over lang tid, og jeg ikke kan bekjempe de eller flykte fra de, må jeg prøve på en eller annen måte å tilpasse meg for å bli akseptert. Som sosiale vesener er vi mennesker avhengige av å være knyttet til et fellesskap, så det vi frykter mest er å bli separert eller utstøtt fra fellesskapet.

Som små barn, under 6-7 års alder, er ennå ikke vårt sinn utviklet til å kunne tenke og forstå logiske og fornuftige forklaringer. I denne perioden styres vi av våre følelser, impulser og sanser. Kjefting og irettesetting i denne perioden, i den hensikt at barnet skal lære, vil virke mot sin hensikt. Det vil kun føre til utrygghet, følelse av kritikk og seperasjon, skadet relasjoner og følelsesliv. Det betyr ikke at barn ikke skal rettledes og veiledes, men det må gjøres på en måte som ikke skader relasjonen til barnet. Barnet er helt avhengig av en god og trygg relasjon for å kunne utvikle sine følelser på en positiv måte.

Både mennesker og dyr har en medfødt evne til å lære av,- ta etter,- og bli som foreldrene. Det er derfor viktigere for oss voksne å være strenge mot oss selv enn med barna. Dårlig oppførsel og utagering hos barn, er ikke et atferdsproblem men et tilknytningsproblem. Barn som har en trygg og god tilknytning, vil som regel være enkle å oppdra og vise versa. En oppvekst som preges i stor grad av disse negative følelsene, vil gi barnet en oppfatning av å ikke være bra nok. Det vil derfor programmeres inn i selvfølelsen, og følge med gjennom hele oppveksten og voksenlivet.

Slike grunnleggende følelser av uro og utrygghet, lagres og huskes av vårt autonome nervesystem. Dette er en mekanisme som skal passe på oss og beskytte oss fra farer og vonde opplevelser. Dersom dette systemet på et eller annet tidspunkt i livet, gjenopplever situasjoner som minner om den utryggheten vi følte i barndommen, vil det utløse stress. Dette er for å få oss til å flykte fra eller kjempe mot problemet. Siden dette er indre følelser og ikke reelle farer, kan vi ikke flykte. Slikt stress vil da ofte kunne utløse både angst og depresjon.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 30.05.20

Når stressresponsen fungerer som den skal

Vår stressrespons er en overlevingsmekanisme som styres av den primitive delen av vår hjerne, reptilhjernen. Det er nøyaktig det samme systemet som de fleste typer dyr er utrustet med. Det som skiller oss mennesker fra dyrene, er at vi i tillegg til dette helautomatiske systemet, også har fått utviklet en tenkehjerne som er smart. Problemet er at denne tenkehjernen ikke er rask nok i situasjoner hvor kroppen er utsatt for en «mulig fare».

Hva ville skjedd dersom et rådyr ute i skogen skulle basert sin eksistens på en tenkende hjerne? Se for deg at det går og beiter i skogen, og plutselig ser det noe som beveger seg mellom trærne. Da begynner det å tenke…:  «kan det være et annet rådyr?, kanskje en elg?, hva om det er en ulv, eller kanskje en jeger…?». Mens dette rådyret står og tenker, kan det risikere å bli spist eller skutt. Da er det mye tryggere med stressresponsen, som uten å tenke reagerer lynraskt, på «mulig» fare.  

Hos oss mennesker er det også slik. Vår stressrespons reagerer helt automatisk på det som oppleves som «mulig fare». Hva det er som dette systemet opplever som «mulig fare», trenger ikke nødvendigvis å være reelle farer. Dette styres av vår persepsjon, som er basert på hva våre sanser opplever og tolker som fare. Hva det er som tolkes som fare, er igjen basert på opplevelser og erfaringer fra tidligere i livet.

Et eksempel på slik reaksjon, kan være at en person reagerer med å flykte ut av et rom på grunn av en edderkopp. Vedkommende vet med sin fornuft at edderkopper ikke er farlige i vår del av verden, med det vet ikke stressresponsen. Den løser derfor ut stress som er så kraftig, at personen ikke har noe annet valg enn å flykte. Grunnen til at stressresponsen tolker dette som en mulig fare, kan for eksempel skyldes barndomsopplevelser om mors negative reaksjon på edderkopper.  Personen selv trenger ikke ha noe bevisst minne om slike opplevelser, men det ubevisste sinnet husker alt, og løser ut stressresponsen.

Feilen ligger derfor ikke i selve systemet, heller ikke i vårt bevisste sinn, men i den bakenforliggende programmeringen av det ubevisste sinn. Det handler med andre ord ikke om vår fornuft, men om våre følelser. Vi som jobber med informasjonspsykologi,  benytter bland annet tankefeltterapi (TFT) for å regulere og endre den informasjonen som ligger lagret i det ubevisste sinn.  Når vi får det ubevisste sinn til å forstå det samme som vår fornuft allerede vet, vil det ikke lenger være noen grunn for stressresponsen til å løse ut stress.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 21.05.20

PERSEPSJON

Dr. Bruce Lipton sier at vi ofte tolker våre omgivelser feil. I den grad vi gjør det, er det på bakgrunn av vår “persepsjon”. Persepsjon betyr hvordan vi ser, oppfatter og tolker våre omgivelser, gjennom våre sanser.  Vår persepsjon er ikke påvirket av realitet eller fornuft. Den styres rett og slett av hva det er vi har i vår bagasje og våre følelser. Dette er årsaken til at to personer kan oppleve nøyaktig samme hendelse, film, foredrag, samtale, etc. og ha vidt forskjellig oppfatning av seansen i ettertid. 

Når vi så vet at vår kropp og våre celler påvirkes av hvordan vi oppfatter våre omgivelser, begynner det virkelig å bli interessant. Vi trenger bare å streife innom en vond tanke, og våre kroppslige fungsjoner påvirkes med en gang. Vi har vel alle opplevd det kjente “suget i magen” bare vi tenker på noe ubehagelig.

Bruce Lipton sier videre at vi er ikke underlagt våre gener. Det er faktisk vi som styrer over de. Gjennom våre tanker og følelser, kan vi påvirke biologien i vår kropp. Vi har til og med innvirkning på om et gen skal slås på eller av (epigenetikk). Nå er det ikke lett for oss oss å kontrollere dette på det bevisste plan, da veldig mye styres via vårt autonome nervesystem (helt underbevisst), men det finnes enkle og naturlige metoder som vi alle kan benytte for å regulere og roe ned stress.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 11.05.20

Likheten mellom vårt ubevisste sinn og en datamaskin

Er det mulig å se på vårt underbevisste sinn som en kraftig datamaskin? Våre øyne som kameraer og våre ører som mikrofoner? Hva det er som styrer og kontrollerer denne datamaskinen, kalles vår persepsjon. Persepsjon betyr hvordan vi (våre kameraer og mikrofoner) oppfatter og tolker våre omgivelser. Dette er igjen basert på hva vi har opplevd tidligere i livet. Med andre ord, vår «programmering». Denne datamaskinen reagerer helt automatisk (vårt autonome nervesystem), på bakgrunn av hva som registreres av kameraene og mikrofonene. Den styrer også størstedelen av våre liv, siden vårt bevisste sinn ofte er opptatt med diverse tanker.

Vårt underbevisste sinn programmeres helt fra vi blir født, mens det bevisste sinnet utvikles først fra vi passerer 6 års alder. Vi er derfor ikke bevisst alt som er programmert inn i vårt sinn, og det er vel også grunnen til at det kalles ubevisst. Når vi så opplever vonde følelser og reaksjoner i kroppen som vi ikke forstår, så er det fordi det er vårt underbevisste sinn som starter en reaksjon på bakgrunn av vår persepsjon.

Jo mer vi forstår og blir bevisst på disse funksjonene, jo bedre vil vi forstå våre egne og andres følelser og reaksjoner. Som psykoterapeut og tankefeltterapeut, legger jeg vekt på både å bevisstgjøre mine klienter om disse funksjonene, samtidig som jeg behandler sterke følelser og traumer med TFT.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH.

Artikkel 07.05.20

Det “skjulte stresset”

Når vi lever med stress, er vår hjerne og kropp i en slags overlevelsesmodus. Stress er et resultat av en primitiv mekanisme i vårt nervesystem, som hovedsakelig er basert på flukt eller kamp (stressrespons). Selv om vi ikke bokstavelig lever i livsfare, har vi likevel daglig mange krav og utfordringer. Disse utfordringene oppfattes av vårt underbevisste sinn, i større eller mindre grad, som om vi skulle vært i fare.

Det som styrer dette, kalles det autonome nervesystem, og det styres helt utenfor vår bevissthet. Der har vi en del som produserer stress (det sympatiske), og en del som skal roe systemet ned igjen straks «faren er over» (det parasympatiske).  Slik mange av oss lever i dag, er vi mer eller mindre konstant i den sympatiske delen av nervesystemet, og vi får da en ubalanse i vårt autonome nervesystem. (Se illustrason, og les mer om “det autonome nervesystem” i artikkel nedenfor).

Mye av de plagene som oppstår i kroppen som et resultat av slik ubalanse, forbindes ikke alltid som stress av den det gjelder. Mange går derfor med slike plager og symptomer uten at de er klar over at det kan være stress som ligger bak. Jeg presiserer kan være, da alle disse symptomene også kan komme fra andre hold. Dersom du imidlertid skulle kjenne igjen mange av disse symptomene som er listet opp nedenfor, er det store muligheter for at det skyldes stress.

Konsentrasjonsvansker, bekymring/uro, søvnforstyrrelser, trykk i hode, svimmelhet, hjertebank, vanskelig å ta avgjørelser, problemer med å kontrollere matinntak, andre typer begjær (sjokolade, godteri, brus, alkohol, etc.), mage tarmproblemer (ofte diarè), dårlig fordøyelse, lav sexlyst, sjelden glad, ensomhetsfølelse, blir lett irritert og sint på sine nærmeste, lite sosial (isolerer seg).

Om man skulle ha flere av disse symptomene, bør man selvfølgelig ta det opp med sin lege. Det viser seg stadig tydeligere gjennom nyere forskning, at langvarig stress er den bakenforliggende årsak til de aller fleste fysiske sykdommer. I tillegg kan det være fornuftig å få hjelp av diverse metoder som virker stimulerende på det parasympatiske nervesystem, og som kan bidra til å få det autonome nervesystem tilbake i balanse. Som psykoterapeut, jobber jeg med bevisstgjøring omkring disse problemene, samt hjelper klienten til å finne de bakenforliggende årsakene. Jeg benytter flere behandlingsmetoder som er helt ufarlige og uten negative bivirkninger, som blant annet TFT, Faster-EFT, Hypnoterapi, Kinesologi, m.m.. Man kan også lære flere metoder som man kan benytte på egenhånd, som er enkle å gjennomføre på daglig basis.

Mer om disse metodene på min hjemmeside:   http://www.farmengaard.no/tjenester/

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 01.05.20

Programmering av vårt sinn

Forskere hevder at 95% av vårt liv styres av det underbevisste sinn. Problemet er bare det at det underbevisste sinn styres ikke av våre tanker. Tankene holder til i det bevisste sinn, og er til daglig opptatt med veldig mye annet enn å styre vårt liv. De er kan for eksempel være opptatt med problemer fra fortiden, eller bekymringer om framtiden, problemer med økonomi, relasjoner, etc. Det bevisste sinn styrer da kun 5% av vårt liv, mens det underbevisste alltid er tilstede her og nå, for å passe på oss.

Hva er det da som styrer vårt underbevisste sinn? Jo, det underbevisste sinn styres av våre programmeringer og erfaringer fra tidligere i livet. Det styres også av hva vi tror og tenker om oss selv. Om vi duger eller ikke.., om vi er gode nok, flinke nok, hva andre tenker og sier om oss, etc, etc. Det kan sammenliknes med en datamaskin. Den kan heller ikke tenke, men styres av det som er programmert inn.

Det som er plantet i vårt ubevisste sinn, er det som vil vokse i våre liv. Om det plantes noe negativt, kan vi ikke forvente at det vokser ut noe positivt. Like lite som vi kan forvente å få pærer når vi har plantet et epletre. Hver gang vår indre stemme snakker til oss selv, sitter det underbevisste sinnet på første benk og lytter. Dersom vi stadig fokuserer på at vi ikke er bra nok, pen nok, flink nok, rik nok, o.s.v., så er det nettopp dette som blir resultatet.

Mange har sikkert opplevd å kjøre fra hjemmet og ut på hovedveien, for så å oppdage at man har sving motsatt retning av den veien man skulle. Da er det eksempel på at det bevisste sinn har fokus på andre ting, mens det underbevisste sinn styrer etter det som er innarbeidet. Dersom man for eksempel ønsker god helse, må man fokusere på sundhet. Å gå hver dag og bekymre seg for sykdom, vil programmere sykdom inn i det underbevisste sinn. Siden dette sinnet ikke kan tenke selv, tror det at det er sykdom som er målet å jobbe mot.

Energipsykologi er en alternativ behandlingsform, som henvender seg til det underbevisste sinn. Det samme gjelder også hypnoterapi. Slik jeg benytter disse metodene, er å regulere traumer og vonde minner med tapping (TFT/EFT) mens jeg benytter hypnoterapi til å programmere inn i det ubevisste sinn det klienten  ønsker for sitt framtidige liv. (Enen video på min FB-side, Farmen Tankefeltterapi, som forklarer mer om dette)

MÅLET ER Å PROGRAMMERE INN I DET UNDERBEVISSTE SINN DET SOM DET BEVISSTE SINNET ØNSKER Å OPPNÅ. DA VIL 100% AV MITT SINN JOBBE FOR Å NÅ MINE MÅL!

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 18.04.20

Enkeltstående og sammensatte traumer

Traumer er et fellesbegrep for livshendelser som har i sterkere eller svakere grad preget vårt følelsesliv. Disse minnene og følelsene er lagret i vårt underbevisste sinn, som styrer størstedelen av vårt liv og vår atferd. Dette skjer via det autonome nervesystem som hovedsakelig styrer og kontrollerer oss gjennom stress.

Dette systemet opererer helt på autopilot, og er ikke tanke,- eller fornuft styrt. Hva er det da som styrer dette systemet? Jo, det autonome nervesystem preges hovedsakelig av opplevelser og hendelser i vårt liv, og denne pregingen fortsetter livet ut. Hensikten med dette nervesystemet er å passe på at vi berger livet i diverse farlige situasjoner. Det er derfor viktig at alle farlige og vonde opplevelser huskes av systemet, som da reagerer spontant når vi kommer opp i liknende situasjoner senere. Da vil systemet sette kroppen i alarmberedskap, og ruste oss for kamp eller flukt. Det er denne situasjonen som vi kjenner som stress.

Det autonome nervesystem preges hovedsakelig på to forskjellige måter. Det ene er gjennom enkeltstående følelsesmessige opplevelser som gjør sterkt inntrykk på oss, og det er dette vi kaller enkeltstående traumer.  Det andre er gjennom negative opplevelser, hendelser og inntrykk som gjentas ofte, men som ikke nødvendigvis trenger å være sterke hver for seg.  Dette kalles derfor sammensatte traumer.

Min erfaring som terapeut er at de enkeltstående traumene er de enkleste å behandle med TFT, og det kan i mange tilfeller gå veldig raskt. De sammensatte traumene er oftest avhengig av et noe lengre behandlingsforløp. Her tar jeg også andre metoder i bruk, som for eksempel hypnoterapi, med mer.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 26.03.20

Hva er sammenhengen mellom stress og immunforsvar?

Ikke alle er klar over dette, men jo mer vi stresser jo dårligere fungerer vårt immunforsvar. Vårt autonome nervesystem er en meget primitiv mekanisme. Når det opplever at kroppen er utsatt for fare, vil det automatisk overføre energi og blod til armer og ben. Dette er for at vi skal være bedre i stand til å flykte eller kjempe. Dette blodet overføres fra indre organer, som blir satt på vent til «faren» er over. Dette er opprinnelig basert på at det handler om en kortsiktig fare, og at systemet skal gå tilbake til normalen strak faren er over.

Mennesker som lever under mer eller mindre kronisk stress, er hele tiden i en «flukt/ kamp modus», og har både redusert immunforsvar, fordøyelse, m.m. Dette er noe vi ikke kontrollerer selv, men som styres helt og holdent av det ubevisste sinn og det autonome nervesystem.  Selv om dette styres helt av det ubevisste, er det fortsatt muligheter til å gjøre noen grep. Det autonome nervesystem er sammensatt av to deler; det sympatiske og det parasympatiske system. Den sympatiske delen omhandler vår stressrespons, og vår flukt eller kamp modus. Den parasympatiske delen er den som skal regulere stresset ned straks faren er over, slik at alle organer kommer tilbake til normal gjenge.

Alle som befinner seg i en slik situasjon, hvor stress og vonde følelser er en stor del av hverdagen, bør absolutt ta noen grep for å regulere dette stresset. Ikke alle er klar over hvordan det er mulig å stimulere det parasympatiske nervesystem for å regulere stress. Vi som jobber med TFT, er opptatt av å regulere traumer og hendelser som trigger det sympatiske nervesystem, samtidig som vi innfører metoder som stimulere det parasympatiske nervesystem.

PS. Se egen artikkel om “Det autonome nervesystem” lengre ned på siden.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 16.03.20

Følte du deg trygg som barn?

Hvordan kan det være slik at folk som har vokst opp i det vi normalt definerer som et «trygt og godt hjem», forteller at de følte seg utrygge, engstelige og ensomme, som barn? En forklaring kan være at det ikke er nok for barn å være trygge. De er avhengig av å føle seg trygge. Hvorfor er det så stor forskjell på dette? Barn som føler sterk og god tilknytning er trygge, mens barn som er usikre på tilknytningen føler utrygghet. Hver gang vi som foreldre hever stemmen og viser sinne ovenfor barnet, tenker vi samtidig i vår fornuft at dette er til barnets beste, og at vi selvfølgelig fortsatt er like glad i barnet. Problemet er bare det at barnet ikke har den samme forståelsen. Det barnet føler i en slik situasjon, er nettopp det motsatte. Hver gang vi hever stemmen og kjefter på barnet, uten å balansere dette med minst like mye kjærlighet, så forsterkes barnets følelse av å ikke være elsket.

Helt instinktivt så vet barnet at det ikke er i stand til å klare seg på egenhånd, og er derfor avhengig av å være knyttet til noen. Dette er noe av den sterkeste driften hos både mennesker og alle andre flokkdyr. Straks barnet opplever noe som får det til å tvile på denne tilknytningen, så koples det autonome nervesystemet inn og skaper stress og angst. Dersom barnet opplever mye av dette under oppveksten, vil barnets hjerne automatisk være innstilt på overlevelse fremfor utvikling. Det er på dette stadiet vi utvikler diverse overlevingsmekanismer og strategier, som vil fortsette å prege oss resten av livet.

Hvor sterkt den enkelte blir preget kommer selvfølgelig an på graden av det man har blitt utsatt for. Det man i alle fall kan slå fast med bakgrunn av de senere års forskning, er at alt vi opplever og utsettes for i tidlig barndom blir husket på et underbevisst nivå. Disse minnene vil til enhver tid bidra til å prege vårt autonome nervesystem, som styres helt på autopilot. Det autonome nervesystem er det systemet som styrer og regulerer vår stressrespons (flukt, kamp, frys), og det styrer en stor del av våre liv gjennom følelser.

Jo flere av disse bevisste eller ubevisste traumene vi kan klare å finne fram til og behandle ved hjelp av TFT, jo mer vil det autonome nervesystem komme i balanse. Denne prosessen skjer gjennom henvendelse til følelsene og ofte kan det dukke opp minner og følelser som man ikke selv er klar over at man har. Årsaken til dette ligger i selve navnet,- «vårt ubevisste sinn». Hvorfor mye av dette er utenfor vår bevissthet, skyldes at det er hendelser, erfaringer og programmeringer som ble lagret i vårt sinn før vår bevissthet ble utviklet. Det bevisste sinn, som utgjør våre tanker, vår fornuft, identitet og sjel, begynner ikke å utvikle seg før ca. 6-7 år. Stort sett alle opplevelser fra før denne tid er lagret i det underbevisste sinn, og fortsetter å styre oss gjennom følelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 02.03.20

Når barna sliter psykisk

Dersom barn sliter psykisk eller med dårlig atferd, er det så og si aldri barnets feil. Det er heller ikke riktig å si at det er foreldrenes “feil”, selv om problemet stort sett overføres via foreldrene. Dette med atferd er i stor grad styrt av vårt ubevisste sinn, som igjen har blitt programmert av foreldrenes foreldre, og så videre. “Psykologiske sår er arvelig!”. Selv om vi som foreldre er bevisst feil i vår egen programmering, er det vanskelig å overstyre det ubevisste sinn og vår egen atferd.

Dårlig atferd hos barn, er ikke et atferdsproblem, men et tilknytningsproblem. Som foreldre kan vi aldri legge ansvaret for dårlig tilknytning på barnet. Dersom barnet føler dårlig tilknytning, vil det automatisk føre til utrygghet. Denne utryggheten kan slå ut både i psykiske problemer som for eksempel angst, eller negativ og utagerende atferd. Hva det er som kan få barnet til å føle dårlig tilknytning, har jeg skrevet en del om i tidligere artikler lenger ned på denne siden.

Som foreldre er det viktig at vi er klar over dette, slik at vi kan gripe an slike problemer på en bedre måte. Det vil si at det hjelper ikke å klandre barnet. Dersom vi gjør det, vil sannsynligvis dette bare svekke tilknytningen ytterligere. Dette vil da i neste omgang føre til enda mer av den uønskede atferden. Personlig er jeg helt uenig i at slike problemer skal “løses” med hjelp av medikamenter, selv om dette er den offisielle holdningen. I beste fall kan medisiner ha en positiv effekt på kort sikt, men det vil ikke skape noen varig løsning eller helbredelse. Man har nemlig ikke gjort noe med den bakenforliggende årsaken til problemet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 20.02.20

Psykologiske sår

Når jeg bruker begrepet psykologiske sår, så er dette for å nyansere begrepet barndomstraumer. Ordet traume betyr egentlig skade/sår, og kan brukes både i fysisk og psykisk sammenheng. Jeg har imidlertid en følelse av at de fleste oppfatter traumer som noe mye mer alvorlig. Jeg velger derfor å bruke psykologiske sår om forhold som ikke er av en så alvorlig karakter, men som fortsatt har satt sine tydelige spor i følelseslivet.

Hva er det hovedsakelig som fører til slike sår? Jo, alle forhold av fysisk eller psykisk karakter, som kan få barnet til å tvile på at det er elsket eller verdsatt. Når det gjelder fysisk vonde opplevelser som barn blir utsatt for, så vil den fysiske smerten gå over ganske fort. Det som sitter igjen, er de psykologiske sårene som oppstår gjennom følelsen av å ikke bli vedsatt eller elsket. Slike sår kan imidlertid også oppstå uten at det behøver å foreligge noe fysisk. Det kan for eksempel skje dersom barnet ofte føler seg avvist, mye kjefting, korrigering eller mangel på anerkjennelse, uten at dette blir oppveiet med tilsvarende mengde kjærlighet.

Jeg opplever ofte pasienter som sier at de har hatt en fin barndom og oppvekst, men likevel sliter med angst og stress. Det de da først og fremst tenker på, er det fysiske. De hadde det de trang av både mat, klær, hus og ellers «ryddige forhold». Opplevelser eller mangler på det følelsesmessige plan, er som regel noe vi opplever som «slik det skal være». Som barn har man ingen referansepunkter eller bevisst forståelse av hva som er det optimale. Man har stort sett følelsen av at «slik jeg har det er slik det skal være».

Mange opplever likevel å sitte igjen med en følelse av utrygghet fra sin barndom. Dette skyldes som regel at man ikke følte seg 100% trygg på tilknytningen og kjærligheten til sine foreldre. Barn vil aldri føle seg trygge ved bare å vite at foreldrene er glade i dem, de er avhengige av å føle denne kjærligheten. Dersom barn ikke stadig blir overbevist om foreldrenes kjærlighet, vil de automatisk føle en større eller mindre grad av utrygghet. Denne utryggheten vil sette sine spor i barnet i form av psykologiske sår. Det studier viser i dag, er at psykologiske sår er arvelig, og at de ofte føres videre fra tidligere generasjoner.  

Det som er viktig å vite er at alt dette som er beskrevet her, skjer på det ubevisste plan. Det er slik den primitive delen av vår hjerne fungerer, og styrer oss både som foreldre og barn. Det er vårt ubevisste sinn som styrer våre følelser, og det styrer igjen minst 95% av vårt liv.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 18.01.20

Persepsjon og angst

Persepsjon er et uttrykk som kanskje ikke er like kjent for alle.  Dette ordet er ikke så helt enkelt å forklare, men på Wikipedia står det: «innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon».  Med andre ord slik vi oppfatter og tolker sanseinntrykkene fra livet rundt oss. Dette er forskjellig fra person til person, og er basert på opplevelser og minner fra tidligere i livet.

Det er faktisk slik at våre omgivelser til enhver tid er så spekket med inntrykk, at vårt bevisste sinn ikke klarer å ta inn og registrere på langt nær alt.  Det vil si; vår underbevissthet registrerer alt, mens vårt bevisste sinn ikke har på langt nær den samme kapasiteten.  Hvorfor er dette relevant, og hvilken betydning har det?  Jo, det betyr at vi til daglig må sile bort mye informasjon. Det vårt bevisste sinn registrerer, er det vi har fokus på.

Et eksempel på dette: Du sitter på et podie i en sal med 100 mennesker. Du blir bedt om å se over forsamlingen, og telle hvor mange som har røde plagg på overkroppen. Du tar et overblikk, og registrerer at det er 20 mennesker. Når du så får spørsmålet om hvor mange som hadde noe i blått, så kan du ikke svare på dette. Vårt underbevisste sinn derimot har registrert alt av farger og antall i løpet av sekunder. Problemet er bare det at vårt bevisste sinn ikke har tilgang til denne informasjonen.

Dette eksempelet er ment å skulle forklare hvorfor en person med angst ikke alltid forstår hva det er som utløser angsten. Det typiske for angst, er at et anfall kan komme når man minst aner det, uten at man forstår hvorfor. Slik jeg tenker er at det er en kombinasjon av det autonome nervesystem og vår persepsjon, som egentlig sliter med «feilprogrammering». Hendelser og traumer fra tidlig i livet, som vi helst ikke burde ha opplevd. Dette kaller jeg feilprogrammering, som resulterer i at man kan få angst i situasjoner hvor det egentlig ikke er noen reell fare. Årsaken til at vi ikke forstår denne sammenhengen, skyldes at alt dette styres av vårt ubevisste sinn (autopilot).

Måten jeg behandler slike problemer, er å kartlegge hva denne feilprogrammeringen fra barndommen kan bestå av. Bli kjent med, og få regulert disse følelsene, gjennom diverse metoder som stimulerer vagusnerven og den parasympatiske delen av det autonome nervesystem (ref. min artikkel 13.01. om det autonome nervesystem). Jeg benytter da blant annet behandlingsmetoder som TFT og hypnoterapi, samt lærer pasienten noen metoder som man kan praktisere selv (f.eks. meditasjon og pusteøvelser). Det overordnede målet er å gjenskape balanse i det autonome nervesystem, slik at det blir likevekt mellom stress og ro i kroppen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 13.01.20

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Det autonome nervesystem er det systemet som utgjør selve grunnmuren i våre følelser. Det styres av den primitive delen av hjernen, så vi har ingen kontroll over dette. Enkelt forklart så kan vi se for oss at det består av to søyler. Den ene kalles sympaticus og den andre parasympaticus. Den første sørger for at stresset øker, mens den andre skal regulere stresset ned. Sympaticus eller den sympatiske delen, kalles også vår stressrespons. Dette systemet er skapt for å passe på oss i farlige situasjoner. Det sørger for å produsere stress, slik at vi skal bli bedre i stand til å flykte fra, eller bekjempe farer. Straks faren er over, koples parasympatikus eller den parasympatiske delen inn. Denne delen skal sørge for at stresset roer seg ned, og kroppen går tilbake til sine normale funksjoner.

Dette er egentlig et veldig bra system, som fungerer veldig bra så lenge det er i balanse. Problemet som mange sliter med derimot, er at de har ubalanse i det autonome nervesystem. Det vil si at den sympatiske delen hele tiden produserer stress og den parasympatiske delen klarer ikke å regulere dette.  Det er dette som kalles kronisk stress, og som over tid vil kunne føre til både psykiske og fysiske sykdommer. Årsakene til denne tilstanden, ligger som regel helt tilbake i barndommen. Dersom man opplever mye redsel og utrygghet i barndommen, vil dette lagres i den ubevisste delen av vår hukommelse. Disse følelsene vil kunne trigges av hendelser og opplevelser senere i livet, som vil få det autonome nervesystem til å løse ut stress.

Siden dette systemet fungerer helt på autopilot, har vi ingen mulighet til å styre dette med vårt bevisste sinn eller vår fornuft. Mange er ikke klar over dette, og tror derfor at det bare er å «ta seg sammen». Selve systemet er overhodet ikke smart, men fungerer helt og holdent på bakgrunn av hva som har blitt «programmert inn» i barndommen. Jo mere traumer, frykt og utrygghet vi har opplevd i barndommen, desto større ubalanse i det autonome nervesystem. Vanlige metoder for å avlære barn dårlig atferd, har gjerne vært kjefting eller diverse straffetiltak. Noen kan også benytte skuffelse eller å bli lei seg, dersom barnet gjør feil. Dette danner så et mønster i det autonome nervesystem, som gjør at vi reagerer med stress i situasjoner som kan minne om disse tidlige opplevelsene.

Det vi frykter mest som barn, er ikke straffetiltakene i seg selv, men derimot frykten for at dette skal føre til separasjon fra den tilknytningen vi er helt avhengig av.  Selvfølgelig vil denne frykten ofte føre til at hensikten oppnås. Nemlig at barnet slutter med den negative atferden. Det man ikke var klar over i tidligere tider, var at man i tillegg til å få «snille barn» også programmerte det autonome nervesystem til å «forsvare kroppen» mot disse negative følelsene. Grunnen til at så mange i dag blir stresset når de har mye å gjøre, er jo nettopp frykten for å ikke være bra nok eller ikke strekke til.

I min praksis som terapeut, jobber jeg på den ene siden med kartlegging og bevisstgjøring, for at pasienten skal bli best mulig kjent med og forstå hvordan dette systemet virker. På den andre siden benytter jeg forskjellige metoder som bidrar til å stimulere den parasympatiske delen. Jeg lærer også pasientene metoder som de kan benytte på egenhånd. Målet er hele tiden å gjenopprette balansen i det autonome nervesystem, slik at forholdet mellom stress/uro og avspenning/ro, blir mere likt. Straks denne balansen blir gjenopprettet, vil kroppens egne systemer for å holde oss friske, begynne å virke som de skal.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 04.01.20

TILKNYTNINGSMODELLER,-  på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen

Vertikal tilknytning.

I tidligere tider vokste barn opp i storfamilier. Deres tiknytningspersoner var da i tillegg til mor og far, onkler, tanter og besteforeldre. Vi kan kalle dette en vertikal tilknytningsmodell. De personene som barn knytter seg mest til, er gjerne de som de tilbringer mest tid sammen med.  Det er også slik at dette er de personene som blir barnets forbilder, og som de ser opp til og lærer av. Det er gjennom å se på de voksne at barna lærer hvordan de skal bli som voksen. Disse blir også de personene som skal representere barnets trygghet.  Følelsen av trygghet er helt avgjørende for at barnet skal utvikle seg i positiv retning, og ikke minst når de etter hvert skal ut og møte andre mennesker.

Dersom tilknytningen er god, vil barn stort sett være lett å lede og oppdra. De ønsker i utgangspunktet å tilfredsstille sine tilknytningspersoner, da de helt instinktivt vet at de er avhengige av å opprettholde denne gode tilknytningen. Dersom tilknytningen ikke er helt bra, og barnet føler større eller mindre grad av følelsesmessig separasjon, vil dette kunne utløse uønsket atferd hos barnet. Dårlig atferd trenger derfor ikke være et atferdsproblem, men et relasjonsproblem. Hva det er som kan føre til at barn føler seg separert, trenger ikke nødvendigvis å være store alvorlige saker. Det kan være overdreven korrigering, kjefting, ikke bli sett eller hørt, for lite tid sammen, avvisning, mangel på anerkjennelse, med mer. Det er viktig å huske på at små barn ikke påvirkes av hva det blir fortalt, men av hva det føler. Det betyr ikke at barn ikke skal korrigeres, men all korreksjon og irettesettelser, bør foregå på en slik måte at det ikke svekker tilknytningen.

Horisontal tilknytning.

I de senere generasjoner har samfunnsutviklingen gått i en retning som gradvis har ført til at tilknytningen hos barn har blitt mer og mer horisontal. Små barn opplever i stadig større grad å bli separert fra sine nærmeste tilknytningspersoner. Storfamilien er oppløst og stadig fler og fler kjernefamilier går i oppløsning. Foreldre er stort sett i jobb store deler av dagen. Barna vokser opp i barnehager, hvor de stor del av tiden må forholde seg til sine jevnaldrende. Det som har skjedd i den senere tid, er at det er de jevnaldrende som barn er mest knyttet til. Ikke rart det da blir problemer i samfunnet, når barn skal lære av barn. De vil da i større grad ta etter hverandre og gjøre alt for å opprettholde denne tilknytningen.

Siden dette er en mye mer utrygg tilknytningsform, må de jobbe desto mer for å opprettholde denne  (bli likt). Måten barn og ungdom jobber for å opprettholde tilknytningen til sine jevnaldrende, er gjennom å ha de «riktige» klærne, frisyren, språket, holdningen, etc. Etter hvert som denne tilknytningen blir sterkere, er det ofte vanskeligere for de voksne å trenge gjennom. Både foreldre og lærere sliter med dette i dag, og ofte resulterer det i at det er de voksne som tilpasser seg de unge.

Tilknytning er et grunnleggende viktig behov for både mennesker og andre flokkdyr. Dersom primærtilknytningen er til venner på samme alder, betyr det at barn og unge er meget sårbare for mobbing og utestenging. De som derimot har en god og trygg tilknytning til hjemmet og foreldrene, vil ikke være på langt nær like sårbare.

«Generasjon prestasjon»

Hvordan kan så denne forklaringen henge sammen med det faktum at ungdom i dag er både snillere og flinkere enn for noen generasjoner tilbake, men samtidig har mye større problemer med sine følelser? Min teori er at det er et utslag av den effekten vi kaller «flink pike syndrom». Siden foreldre i dag stort sett er både snille og oppofrende ovenfor sine barn, har de unge ingen grunn til å opponere mot foreldrene. Derimot så vil de helt underbevisst, og helt automatisk, jobbe intenst for å oppnå foreldrenes gunst, og gjenopprette den gode tilknytningen. Denne atferden styres helt og holdent av vårt ubevisste sinn, det autonome nervesystem, og er ikke bevisst eller viljestyrt. Det betyr at de unge ikke selv er klar over disse problemene, og kan heller ikke kontrollere eller styre de. Det samme gjelder i stor grad foreldrene, som stort sett er opptatt av å gjøre så godt de kan.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNHL

Artikkel 30.11.19

«Psykiske problemer og plager, er tegn på at noe virker som det skal…»

Det autonome nervesystem er en primitiv mekanisme som styres helt på autopilot. Det hører til i den eldste delen av hjernen (reptilhjernen) og er overhodet ikke smart, men meget rask. Den kan sammenliknes med en kraftig datamaskin, som får med seg alt som foregår rundt oss.  Dette registreres via våre sanser, som om våre øyne var kameraer og ørene mikrofoner, etc. Denne «datamaskinen» registrerer, oppfatter og husker mye mer enn hva vår tenkende, bevisste hjerne får med seg.

Siden dette systemet på det meste fungerer på autopilot og at mye foregår uten at vårt bevisste sinn er involvert, kaller vi dette underbevissthet. Hensikten med systemer er å fungere som en overlevingsmekanisme i forhold til farlige situasjoner. Det er derfor viktig at den fungerer raskt og ikke involverer tankevirksomhet, da dette ofte kan ta for lang tid. Mange hendelser krever lynrask reaksjon, som for eksempel om vi sklir på glatt underlag når vi går eller noe kommer ut i veien foran bilen mens vi kjører.

En slik datamaskin som overhodet ikke er smart, trenger noen programmer å styre etter. De viktigste overlevings mekanismene blir derfor programmert inn i våre første leveår. Disse programmene blir i stor grad påvirket av det miljøet vi vokser opp i, siden det er dette miljøet vi i stort sett kommer til å leve videre i (persepsjon). Det er derfor så viselig innrettet at små barn ikke har evnen til å tenke selv, men er veldig mottakelig fra alt som kommer fra de personene de er tilknyttet. Hjernen til små barn fungerer i samme modus som når en voksen person er under hypnose (thetafasen).

Når dette systemet  ikke reagerer slik som forventet eller ønskelig, er det ikke fordi det er noe galt med systemet, men med programmeringen. Dersom det er feil i programmeringen, blir det også feil i resultatet. Siden feilen ikke ligger i fornuften, er det heller ikke hensiktsmessig å snakke til denne delen av hjernen. Det er det underbevisste autonome nervesystemet som kontrollerer følelsene, så det er hit vi må henvende oss. Både TFT og hypnoterapi er metoder som stimulerer den delen av det autonome nervesystemet, som skal bidra til å regulere stress (parasympaticus, vagusnerven).

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefelttterapeut MNLH