Artikler/blogg

På denne siden vil jeg fortløpende legge ut legge ut både nye artikler og noen av de ca. 150 artiklene fra min blogg energipsykologi.blogg.no som jeg ikke lenger har tenkt å vedlikeholde.

Flere atikler etterhverandre nedover på denne siden.

Artikkel 26.03.20

Hva er sammenhengen mellom stress og immunforsvar?

Ikke alle er klar over dette, men jo mer vi stresser jo dårligere fungerer vårt immunforsvar. Vårt autonome nervesystem er en meget primitiv mekanisme. Når det opplever at kroppen er utsatt for fare, vil det automatisk overføre energi og blod til armer og ben. Dette er for at vi skal være bedre i stand til å flykte eller kjempe. Dette blodet overføres fra indre organer, som blir satt på vent til «faren» er over. Dette er opprinnelig basert på at det handler om en kortsiktig fare, og at systemet skal gå tilbake til normalen strak faren er over.

Mennesker som lever under mer eller mindre kronisk stress, er hele tiden i en «flukt/ kamp modus», og har både redusert immunforsvar, fordøyelse, m.m. Dette er noe vi ikke kontrollerer selv, men som styres helt og holdent av det ubevisste sinn og det autonome nervesystem.  Selv om dette styres helt av det ubevisste, er det fortsatt muligheter til å gjøre noen grep. Det autonome nervesystem er sammensatt av to deler; det sympatiske og det parasympatiske system. Den sympatiske delen omhandler vår stressrespons, og vår flukt eller kamp modus. Den parasympatiske delen er den som skal regulere stresset ned straks faren er over, slik at alle organer kommer tilbake til normal gjenge.

Alle som befinner seg i en slik situasjon, hvor stress og vonde følelser er en stor del av hverdagen, bør absolutt ta noen grep for å regulere dette stresset. Ikke alle er klar over hvordan det er mulig å stimulere det parasympatiske nervesystem for å regulere stress. Vi som jobber med TFT, er opptatt av å regulere traumer og hendelser som trigger det sympatiske nervesystem, samtidig som vi innfører metoder som stimulere det parasympatiske nervesystem.

PS. Se egen artikkel om “Det autonome nervesystem” lengre ned på siden.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 16.03.20

Følte du deg trygg som barn?

Hvordan kan det være slik at folk som har vokst opp i det vi normalt definerer som et «trygt og godt hjem», forteller at de følte seg utrygge, engstelige og ensomme, som barn? En forklaring kan være at det ikke er nok for barn å være trygge. De er avhengig av å føle seg trygge. Hvorfor er det så stor forskjell på dette? Barn som føler sterk og god tilknytning er trygge, mens barn som er usikre på tilknytningen føler utrygghet. Hver gang vi som foreldre hever stemmen og viser sinne ovenfor barnet, tenker vi samtidig i vår fornuft at dette er til barnets beste, og at vi selvfølgelig fortsatt er like glad i barnet. Problemet er bare det at barnet ikke har den samme forståelsen. Det barnet føler i en slik situasjon, er nettopp det motsatte. Hver gang vi hever stemmen og kjefter på barnet, uten å balansere dette med minst like mye kjærlighet, så forsterkes barnets følelse av å ikke være elsket.

Helt instinktivt så vet barnet at det ikke er i stand til å klare seg på egenhånd, og er derfor avhengig av å være knyttet til noen. Dette er noe av den sterkeste driften hos både mennesker og alle andre flokkdyr. Straks barnet opplever noe som får det til å tvile på denne tilknytningen, så koples det autonome nervesystemet inn og skaper stress og angst. Dersom barnet opplever mye av dette under oppveksten, vil barnets hjerne automatisk være innstilt på overlevelse fremfor utvikling. Det er på dette stadiet vi utvikler diverse overlevingsmekanismer og strategier, som vil fortsette å prege oss resten av livet.

Hvor sterkt den enkelte blir preget kommer selvfølgelig an på graden av det man har blitt utsatt for. Det man i alle fall kan slå fast med bakgrunn av de senere års forskning, er at alt vi opplever og utsettes for i tidlig barndom blir husket på et underbevisst nivå. Disse minnene vil til enhver tid bidra til å prege vårt autonome nervesystem, som styres helt på autopilot. Det autonome nervesystem er det systemet som styrer og regulerer vår stressrespons (flukt, kamp, frys), og det styrer en stor del av våre liv gjennom følelser.

Jo flere av disse bevisste eller ubevisste traumene vi kan klare å finne fram til og behandle ved hjelp av TFT, jo mer vil det autonome nervesystem komme i balanse. Denne prosessen skjer gjennom henvendelse til følelsene og ofte kan det dukke opp minner og følelser som man ikke selv er klar over at man har. Årsaken til dette ligger i selve navnet,- «vårt ubevisste sinn». Hvorfor mye av dette er utenfor vår bevissthet, skyldes at det er hendelser, erfaringer og programmeringer som ble lagret i vårt sinn før vår bevissthet ble utviklet. Det bevisste sinn, som utgjør våre tanker, vår fornuft, identitet og sjel, begynner ikke å utvikle seg før ca. 6-7 år. Stort sett alle opplevelser fra før denne tid er lagret i det underbevisste sinn, og fortsetter å styre oss gjennom følelser.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 02.03.20

Når barna sliter psykisk

Dersom barn sliter psykisk eller med dårlig atferd, er det så og si aldri barnets feil. Det er heller ikke riktig å si at det er foreldrenes “feil”, selv om problemet stort sett overføres via foreldrene. Dette med atferd er i stor grad styrt av vårt ubevisste sinn, som igjen har blitt programmert av foreldrenes foreldre, og så videre. “Psykologiske sår er arvelig!”. Selv om vi som foreldre er bevisst feil i vår egen programmering, er det vanskelig å overstyre det ubevisste sinn og vår egen atferd.

Dårlig atferd hos barn, er ikke et atferdsproblem, men et tilknytningsproblem. Som foreldre kan vi aldri legge ansvaret for dårlig tilknytning på barnet. Dersom barnet føler dårlig tilknytning, vil det automatisk føre til utrygghet. Denne utryggheten kan slå ut både i psykiske problemer som for eksempel angst, eller negativ og utagerende atferd. Hva det er som kan få barnet til å føle dårlig tilknytning, har jeg skrevet en del om i tidligere artikler lenger ned på denne siden.

Som foreldre er det viktig at vi er klar over dette, slik at vi kan gripe an slike problemer på en bedre måte. Det vil si at det hjelper ikke å klandre barnet. Dersom vi gjør det, vil sannsynligvis dette bare svekke tilknytningen ytterligere. Dette vil da i neste omgang føre til enda mer av den uønskede atferden. Personlig er jeg helt uenig i at slike problemer skal “løses” med hjelp av medikamenter, selv om dette er den offisielle holdningen. I beste fall kan medisiner ha en positiv effekt på kort sikt, men det vil ikke skape noen varig løsning eller helbredelse. Man har nemlig ikke gjort noe med den bakenforliggende årsaken til problemet.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 20.02.20

Psykologiske sår

Når jeg bruker begrepet psykologiske sår, så er dette for å nyansere begrepet barndomstraumer. Ordet traume betyr egentlig skade/sår, og kan brukes både i fysisk og psykisk sammenheng. Jeg har imidlertid en følelse av at de fleste oppfatter traumer som noe mye mer alvorlig. Jeg velger derfor å bruke psykologiske sår om forhold som ikke er av en så alvorlig karakter, men som fortsatt har satt sine tydelige spor i følelseslivet.

Hva er det hovedsakelig som fører til slike sår? Jo, alle forhold av fysisk eller psykisk karakter, som kan få barnet til å tvile på at det er elsket eller verdsatt. Når det gjelder fysisk vonde opplevelser som barn blir utsatt for, så vil den fysiske smerten gå over ganske fort. Det som sitter igjen, er de psykologiske sårene som oppstår gjennom følelsen av å ikke bli vedsatt eller elsket. Slike sår kan imidlertid også oppstå uten at det behøver å foreligge noe fysisk. Det kan for eksempel skje dersom barnet ofte føler seg avvist, mye kjefting, korrigering eller mangel på anerkjennelse, uten at dette blir oppveiet med tilsvarende mengde kjærlighet.

Jeg opplever ofte pasienter som sier at de har hatt en fin barndom og oppvekst, men likevel sliter med angst og stress. Det de da først og fremst tenker på, er det fysiske. De hadde det de trang av både mat, klær, hus og ellers «ryddige forhold». Opplevelser eller mangler på det følelsesmessige plan, er som regel noe vi opplever som «slik det skal være». Som barn har man ingen referansepunkter eller bevisst forståelse av hva som er det optimale. Man har stort sett følelsen av at «slik jeg har det er slik det skal være».

Mange opplever likevel å sitte igjen med en følelse av utrygghet fra sin barndom. Dette skyldes som regel at man ikke følte seg 100% trygg på tilknytningen og kjærligheten til sine foreldre. Barn vil aldri føle seg trygge ved bare å vite at foreldrene er glade i dem, de er avhengige av å føle denne kjærligheten. Dersom barn ikke stadig blir overbevist om foreldrenes kjærlighet, vil de automatisk føle en større eller mindre grad av utrygghet. Denne utryggheten vil sette sine spor i barnet i form av psykologiske sår. Det studier viser i dag, er at psykologiske sår er arvelig, og at de ofte føres videre fra tidligere generasjoner.  

Det som er viktig å vite er at alt dette som er beskrevet her, skjer på det ubevisste plan. Det er slik den primitive delen av vår hjerne fungerer, og styrer oss både som foreldre og barn. Det er vårt ubevisste sinn som styrer våre følelser, og det styrer igjen minst 95% av vårt liv.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 18.01.20

Persepsjon og angst

Persepsjon er et uttrykk som kanskje ikke er like kjent for alle.  Dette ordet er ikke så helt enkelt å forklare, men på Wikipedia står det: «innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon».  Med andre ord slik vi oppfatter og tolker sanseinntrykkene fra livet rundt oss. Dette er forskjellig fra person til person, og er basert på opplevelser og minner fra tidligere i livet.

Det er faktisk slik at våre omgivelser til enhver tid er så spekket med inntrykk, at vårt bevisste sinn ikke klarer å ta inn og registrere på langt nær alt.  Det vil si; vår underbevissthet registrerer alt, mens vårt bevisste sinn ikke har på langt nær den samme kapasiteten.  Hvorfor er dette relevant, og hvilken betydning har det?  Jo, det betyr at vi til daglig må sile bort mye informasjon. Det vårt bevisste sinn registrerer, er det vi har fokus på.

Et eksempel på dette: Du sitter på et podie i en sal med 100 mennesker. Du blir bedt om å se over forsamlingen, og telle hvor mange som har røde plagg på overkroppen. Du tar et overblikk, og registrerer at det er 20 mennesker. Når du så får spørsmålet om hvor mange som hadde noe i blått, så kan du ikke svare på dette. Vårt underbevisste sinn derimot har registrert alt av farger og antall i løpet av sekunder. Problemet er bare det at vårt bevisste sinn ikke har tilgang til denne informasjonen.

Dette eksempelet er ment å skulle forklare hvorfor en person med angst ikke alltid forstår hva det er som utløser angsten. Det typiske for angst, er at et anfall kan komme når man minst aner det, uten at man forstår hvorfor. Slik jeg tenker er at det er en kombinasjon av det autonome nervesystem og vår persepsjon, som egentlig sliter med «feilprogrammering». Hendelser og traumer fra tidlig i livet, som vi helst ikke burde ha opplevd. Dette kaller jeg feilprogrammering, som resulterer i at man kan få angst i situasjoner hvor det egentlig ikke er noen reell fare. Årsaken til at vi ikke forstår denne sammenhengen, skyldes at alt dette styres av vårt ubevisste sinn (autopilot).

Måten jeg behandler slike problemer, er å kartlegge hva denne feilprogrammeringen fra barndommen kan bestå av. Bli kjent med, og få regulert disse følelsene, gjennom diverse metoder som stimulerer vagusnerven og den parasympatiske delen av det autonome nervesystem (ref. min artikkel 13.01. om det autonome nervesystem). Jeg benytter da blant annet behandlingsmetoder som TFT og hypnoterapi, samt lærer pasienten noen metoder som man kan praktisere selv (f.eks. meditasjon og pusteøvelser). Det overordnede målet er å gjenskape balanse i det autonome nervesystem, slik at det blir likevekt mellom stress og ro i kroppen.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 13.01.20

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

Det autonome nervesystem er det systemet som utgjør selve grunnmuren i våre følelser. Det styres av den primitive delen av hjernen, så vi har ingen kontroll over dette. Enkelt forklart så kan vi se for oss at det består av to søyler. Den ene kalles sympaticus og den andre parasympaticus. Den første sørger for at stresset øker, mens den andre skal regulere stresset ned. Sympaticus eller den sympatiske delen, kalles også vår stressrespons. Dette systemet er skapt for å passe på oss i farlige situasjoner. Det sørger for å produsere stress, slik at vi skal bli bedre i stand til å flykte fra, eller bekjempe farer. Straks faren er over, koples parasympatikus eller den parasympatiske delen inn. Denne delen skal sørge for at stresset roer seg ned, og kroppen går tilbake til sine normale funksjoner.

Dette er egentlig et veldig bra system, som fungerer veldig bra så lenge det er i balanse. Problemet som mange sliter med derimot, er at de har ubalanse i det autonome nervesystem. Det vil si at den sympatiske delen hele tiden produserer stress og den parasympatiske delen klarer ikke å regulere dette.  Det er dette som kalles kronisk stress, og som over tid vil kunne føre til både psykiske og fysiske sykdommer. Årsakene til denne tilstanden, ligger som regel helt tilbake i barndommen. Dersom man opplever mye redsel og utrygghet i barndommen, vil dette lagres i den ubevisste delen av vår hukommelse. Disse følelsene vil kunne trigges av hendelser og opplevelser senere i livet, som vil få det autonome nervesystem til å løse ut stress.

Siden dette systemet fungerer helt på autopilot, har vi ingen mulighet til å styre dette med vårt bevisste sinn eller vår fornuft. Mange er ikke klar over dette, og tror derfor at det bare er å «ta seg sammen». Selve systemet er overhodet ikke smart, men fungerer helt og holdent på bakgrunn av hva som har blitt «programmert inn» i barndommen. Jo mere traumer, frykt og utrygghet vi har opplevd i barndommen, desto større ubalanse i det autonome nervesystem. Vanlige metoder for å avlære barn dårlig atferd, har gjerne vært kjefting eller diverse straffetiltak. Noen kan også benytte skuffelse eller å bli lei seg, dersom barnet gjør feil. Dette danner så et mønster i det autonome nervesystem, som gjør at vi reagerer med stress i situasjoner som kan minne om disse tidlige opplevelsene.

Det vi frykter mest som barn, er ikke straffetiltakene i seg selv, men derimot frykten for at dette skal føre til separasjon fra den tilknytningen vi er helt avhengig av.  Selvfølgelig vil denne frykten ofte føre til at hensikten oppnås. Nemlig at barnet slutter med den negative atferden. Det man ikke var klar over i tidligere tider, var at man i tillegg til å få «snille barn» også programmerte det autonome nervesystem til å «forsvare kroppen» mot disse negative følelsene. Grunnen til at så mange i dag blir stresset når de har mye å gjøre, er jo nettopp frykten for å ikke være bra nok eller ikke strekke til.

I min praksis som terapeut, jobber jeg på den ene siden med kartlegging og bevisstgjøring, for at pasienten skal bli best mulig kjent med og forstå hvordan dette systemet virker. På den andre siden benytter jeg forskjellige metoder som bidrar til å stimulere den parasympatiske delen. Jeg lærer også pasientene metoder som de kan benytte på egenhånd. Målet er hele tiden å gjenopprette balansen i det autonome nervesystem, slik at forholdet mellom stress/uro og avspenning/ro, blir mere likt. Straks denne balansen blir gjenopprettet, vil kroppens egne systemer for å holde oss friske, begynne å virke som de skal.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNLH

Artikkel 04.01.20

TILKNYTNINGSMODELLER,-  på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen

Vertikal tilknytning.

I tidligere tider vokste barn opp i storfamilier. Deres tiknytningspersoner var da i tillegg til mor og far, onkler, tanter og besteforeldre. Vi kan kalle dette en vertikal tilknytningsmodell. De personene som barn knytter seg mest til, er gjerne de som de tilbringer mest tid sammen med.  Det er også slik at dette er de personene som blir barnets forbilder, og som de ser opp til og lærer av. Det er gjennom å se på de voksne at barna lærer hvordan de skal bli som voksen. Disse blir også de personene som skal representere barnets trygghet.  Følelsen av trygghet er helt avgjørende for at barnet skal utvikle seg i positiv retning, og ikke minst når de etter hvert skal ut og møte andre mennesker.

Dersom tilknytningen er god, vil barn stort sett være lett å lede og oppdra. De ønsker i utgangspunktet å tilfredsstille sine tilknytningspersoner, da de helt instinktivt vet at de er avhengige av å opprettholde denne gode tilknytningen. Dersom tilknytningen ikke er helt bra, og barnet føler større eller mindre grad av følelsesmessig separasjon, vil dette kunne utløse uønsket atferd hos barnet. Dårlig atferd trenger derfor ikke være et atferdsproblem, men et relasjonsproblem. Hva det er som kan føre til at barn føler seg separert, trenger ikke nødvendigvis å være store alvorlige saker. Det kan være overdreven korrigering, kjefting, ikke bli sett eller hørt, for lite tid sammen, avvisning, mangel på anerkjennelse, med mer. Det er viktig å huske på at små barn ikke påvirkes av hva det blir fortalt, men av hva det føler. Det betyr ikke at barn ikke skal korrigeres, men all korreksjon og irettesettelser, bør foregå på en slik måte at det ikke svekker tilknytningen.

Horisontal tilknytning.

I de senere generasjoner har samfunnsutviklingen gått i en retning som gradvis har ført til at tilknytningen hos barn har blitt mer og mer horisontal. Små barn opplever i stadig større grad å bli separert fra sine nærmeste tilknytningspersoner. Storfamilien er oppløst og stadig fler og fler kjernefamilier går i oppløsning. Foreldre er stort sett i jobb store deler av dagen. Barna vokser opp i barnehager, hvor de stor del av tiden må forholde seg til sine jevnaldrende. Det som har skjedd i den senere tid, er at det er de jevnaldrende som barn er mest knyttet til. Ikke rart det da blir problemer i samfunnet, når barn skal lære av barn. De vil da i større grad ta etter hverandre og gjøre alt for å opprettholde denne tilknytningen.

Siden dette er en mye mer utrygg tilknytningsform, må de jobbe desto mer for å opprettholde denne  (bli likt). Måten barn og ungdom jobber for å opprettholde tilknytningen til sine jevnaldrende, er gjennom å ha de «riktige» klærne, frisyren, språket, holdningen, etc. Etter hvert som denne tilknytningen blir sterkere, er det ofte vanskeligere for de voksne å trenge gjennom. Både foreldre og lærere sliter med dette i dag, og ofte resulterer det i at det er de voksne som tilpasser seg de unge.

Tilknytning er et grunnleggende viktig behov for både mennesker og andre flokkdyr. Dersom primærtilknytningen er til venner på samme alder, betyr det at barn og unge er meget sårbare for mobbing og utestenging. De som derimot har en god og trygg tilknytning til hjemmet og foreldrene, vil ikke være på langt nær like sårbare.

«Generasjon prestasjon»

Hvordan kan så denne forklaringen henge sammen med det faktum at ungdom i dag er både snillere og flinkere enn for noen generasjoner tilbake, men samtidig har mye større problemer med sine følelser? Min teori er at det er et utslag av den effekten vi kaller «flink pike syndrom». Siden foreldre i dag stort sett er både snille og oppofrende ovenfor sine barn, har de unge ingen grunn til å opponere mot foreldrene. Derimot så vil de helt underbevisst, og helt automatisk, jobbe intenst for å oppnå foreldrenes gunst, og gjenopprette den gode tilknytningen. Denne atferden styres helt og holdent av vårt ubevisste sinn, det autonome nervesystem, og er ikke bevisst eller viljestyrt. Det betyr at de unge ikke selv er klar over disse problemene, og kan heller ikke kontrollere eller styre de. Det samme gjelder i stor grad foreldrene, som stort sett er opptatt av å gjøre så godt de kan.

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefeltterapeut MNHL

Artikkel 30.11.19

«Psykiske problemer og plager, er tegn på at noe virker som det skal…»

Det autonome nervesystem er en primitiv mekanisme som styres helt på autopilot. Det hører til i den eldste delen av hjernen (reptilhjernen) og er overhodet ikke smart, men meget rask. Den kan sammenliknes med en kraftig datamaskin, som får med seg alt som foregår rundt oss.  Dette registreres via våre sanser, som om våre øyne var kameraer og ørene mikrofoner, etc. Denne «datamaskinen» registrerer, oppfatter og husker mye mer enn hva vår tenkende, bevisste hjerne får med seg.

Siden dette systemet på det meste fungerer på autopilot og at mye foregår uten at vårt bevisste sinn er involvert, kaller vi dette underbevissthet. Hensikten med systemer er å fungere som en overlevingsmekanisme i forhold til farlige situasjoner. Det er derfor viktig at den fungerer raskt og ikke involverer tankevirksomhet, da dette ofte kan ta for lang tid. Mange hendelser krever lynrask reaksjon, som for eksempel om vi sklir på glatt underlag når vi går eller noe kommer ut i veien foran bilen mens vi kjører.

En slik datamaskin som overhodet ikke er smart, trenger noen programmer å styre etter. De viktigste overlevings mekanismene blir derfor programmert inn i våre første leveår. Disse programmene blir i stor grad påvirket av det miljøet vi vokser opp i, siden det er dette miljøet vi i stort sett kommer til å leve videre i (persepsjon). Det er derfor så viselig innrettet at små barn ikke har evnen til å tenke selv, men er veldig mottakelig fra alt som kommer fra de personene de er tilknyttet. Hjernen til små barn fungerer i samme modus som når en voksen person er under hypnose (thetafasen).

Når dette systemet  ikke reagerer slik som forventet eller ønskelig, er det ikke fordi det er noe galt med systemet, men med programmeringen. Dersom det er feil i programmeringen, blir det også feil i resultatet. Siden feilen ikke ligger i fornuften, er det heller ikke hensiktsmessig å snakke til denne delen av hjernen. Det er det underbevisste autonome nervesystemet som kontrollerer følelsene, så det er hit vi må henvende oss. Både TFT og hypnoterapi er metoder som stimulerer den delen av det autonome nervesystemet, som skal bidra til å regulere stress (parasympaticus, vagusnerven).

Tom E. Myrbråten, psykoterapeut og tankefelttterapeut MNLH